Han drepte og skamferte minst fem kvinner, sannsynligvis elleve og kanskje flere. Hans terrorisering av de mest fattige strøkene i London gav ham et navn som skulle bli nærmest mytologisk i historiebøkene. Han har inspirert hobbyetterforskere, politimenn, forfattere, dokumentarskapere med flere i søken etter hans identitet, men vi kjenner ham best som Jack the Ripper.
Advarsel – deler av teksten kan være kraftig kost… – de andre delene kan du lese her.
Det svenske offeret
Klokken var ett om morgenen den 30.september 1888 da Louis Diemschutz, en vaktmester ved The International Working Men’s Educational Club, svingte med sin hest og kjerre inn på Dutfield’s Yard ved Burner Street. Hesten gikk brått til venstre, stoppet opp og nektet å bevege seg lenger inn. Louis gikk foran for å undersøke, og oppdaget noe som så ut som en bylt av et slag liggende på bakken. Han beskrev det senere som et «mørkt objekt», og forsøkte å berøre det med pisken uten å få noe respons. Gården var dårlig opplyst, så han tente en fyrstikk for å ta en nærmere kikk. Sterk vind sørget for at han bare hadde sekunder på seg før flammen forsvant, men det var nok til å oppdage at det var en kvinne liggende på bakken foran ham.
Han trodde umiddelbart at det var hans kone, og løp så fort han kunne inn i klubbens lokaler hvor han fant henne i levende live. Louis fortalte de andre i baren om kvinnen, og at han var usikker på om hun var full eller død. Han returnerte til åstedet med et stearinlys, og kunne fastslå at hun var død.
Blodet fløt fortsatt fra hvor strupen hennes hadde blitt kuttet, og selv om hendene hennes var kalde så var andre deler av kroppen hennes varm. På bakgrunn av dette kunne man anta kvinnen ble drept rett før Louis ankom gården. Politiet ble tilkalt, og da de ankom hadde det samlet seg en del mennesker rundt liket. Rundt klokken kvart over ett kom politiets lege, Dr. Blackwell, som kunne bekrefte at kvinnen var død. Politiet gjennomførte en kort etterforskning av beboerne og bygningene i området, hvor blant annet flere av stamkundene ved klubbens bar som hadde forlatt stedet mellom halv ett og ti på ett den natten informerte politiet at de hadde ikke observert noe utenom det vanlige.
Noen timer senere, klokken halv fem på morgenen, hadde liket av kvinnen blitt flyttet til St. George likhus, mens politikonstabel Albert Collins vasket blodet bort fra åstedet.
Hun hadde et tørkle av silke knyttet rundt halsen, som hadde revnet noe. Dr. Blackwell presenterte en teori om at morderen først hadde grepet tak i tørkleet for å få lagt henne i bakken, men han k unne ikke si sikkert om strupen hadde blitt kuttet mens kvinnen var stående eller liggende. Luftrøret hadde også blitt kuttet, hvilket forhindret henne fra å rope om hjelp og hun ville blødd i hjel i løpet av et halvannet minutt. Det så ut til at morderen hadde hatt et hastverk, og av Jack the Rippers ofre så var hun ikke blitt skamfert.
Kvinnen ble identifisert som Elizabeth Stride, en 45 år gammel prostituert, opprinnelig fra Torslanda utenfor Gøteborg i Sverige. Stride, opprinnelig Gustafsdotter, flyttet til London i 1866. Det er noe uklart hvorfor – noen hevdet at hun flyttet fordi hun fikk arbeid som hushjelp hos en «gentleman» i nærheten av Hyde Park, mens andre har sagt at hun hadde familie der hun ville besøke og bestemte seg så for å bli værende i England. Hun finansierte turen med 65 svenske kroner (om lag 5500 kroner i dagens penger). Da hun ankom London lærte hun seg både engelsk og jiddisk, og skal ha hatt et lite forhold med en politimann på slutten av 1860-tallet.
I 1869 giftet hun seg med snekkeren John Thomas Stride, som var fra Sheerness og 22 år eldre enn henne. De giftet seg med en beskjeden markering i kirken St. Giles in the Fields, og fikk ingen barn. Noen år senere havnet paret i økonomiske vanskeligheter og var tvunget til å ta opphold på fattighuset i Poplar. De separerte seg i 1877, og Elizabeth beveget seg videre til fattighuset i Whitechapel. I desember 1881 pådro hun seg bronkitt, og ble skrevet ut fra sykestuen den fjerde januar 1882, før hun fikk en bolig ved Flower and Dean Street som hun måtte dele med flere andre. To år senere døde hennes separerte ektemann John av tuberkulose.
I årene etter hans død fortalte Elizabeth flere at hennes ektemann og to av deres ni barn hadde druknet i 1878 da skipet Princess Alice sank i elven Thames, men at hun hadde overlevd ved å klatre opp i skipets mast. Hennes løgner medførte at hun ble sparket i munnen av en annen overlevende fra ulykken, som sørget for en permanent talefeil, altså stamming. I tillegg til prostitusjon, livnærte hun seg også gjennom å sy og husvask, og på den skjebnesvangre dagen ble hun ofte observert på Queen’s Head Pub. Enkelte noterte at hun også ved flere anledninger var sammen med en ukjent mann.
Et øyenvitne, en ungarsk mann ved navn Israel Schwartz, uttalte at han hadde sett Elizabeth bli kastet i bakken av en mann rundt klokka kvart på ett på natten.
Løslatt av politiet, drept av Jack
Mens Elizabeth Stride ble funnet, ble en annen prostituert, Catherine Eddowes, løslatt fra politiet. Hun hadde blitt arrestert rundt halv ni kvelden før for å være full og bråkete, men da klokken hadde passert midnatt så var hun våken og ba om å kunne forlate cellen. Hun oppga til politiet at hun het Mary Ann Kelly og at hun bodde på 6 Fashion Street, før hun forsvant ut i nattens mørke.
Bare en snau time senere gikk politikonstabel Edward Watkins sin vanlige rute ved Mitre Square, et område han hadde patruljert hele natten og ikke lagt merke til noe uvanlig. Men da han rundet det sørvestre hjørnet av Mitre Square skulle han bli møtt av et grusomt syn – en kvinne liggende på bakken i en stor blodpøl. Hun lå på ryggen med klærne dradd opp over midjen. Watkins ropte umiddelbart etter assistanse, og blant annet ankom legen George William Sequeira som bekreftet at kvinnen var død. Sequeira kunne også stadfeste at mordet på Catherine hadde skjedd i den mørkeste delen av området, dog det hadde vært tilstrekkelig med lys for at morderen fikk gjennomført sin ugjerning og at døden inntraff nesten momentant da blodkar og luftrøret i halsen var kuttet. Legen mente også at det var utført med lite eller ingen medisinsk kunnskap.
Ansiktet hennes var blitt brutalt skamfert, og halsen kuttet så voldsomt at hodet var nesten hugget av. Catherines mage hadde blitt åpnet og innvoller plassert utenfor kroppen. Den venstre nyren, samt deler av livmoren, var forsvunnet.
46 år gamle Eddowes var opprinnelig fra Graiseley Green i Wolverhampton. Hun var den sjette av totalt tolv barn fra George og Catherine Eddowes. Hennes mor med samme navn arbeidet som kokke ved The Peacock Hotel.
Etter at Catherine ble født i 1842 flyttet familien til London hvor hennes far, en tinnplatearbeider, fant arbeid hos Perkins & Sharpus ved Bell Court. Familien bodde først ved 4 Baden Place i Bermondsey, og flyttet i 1851 til 35 West Street. Catherine fikk sin utdanning ved St. Johns Charity School ved Potter’s Field. Hennes mor fødte, som nevnt, tolv barn, og ti av dem overlevde. Den 17.november 1855 gikk moren bort av tuberkulose, hun ble 42 år gammel. Ved 1857 var også faren død, og alle barna ble flyttet til fattighuset i Bermondsey. Flere av hennes søsken håpet å lære seg et yrke for å finne arbeid, og Catherine fant arbeid med tinnplater ved Old Hall Works i Wolverhampton. Det mistenkes at hun mistet den jobben noen måneder senere på grunn av tyveri.
Etter å ha mistet arbeidet flyttet hun rundt. Hun bodde en kort periode hos sin onkel Thomas Eddowes i Birmingham, hvor hun møtte den tidligere soldaten Thomas Conway som hun fikk to barn med. Etter hvert forlot hun mann og barn, flyttet til London og traff John Kelly. Catherine fikk så også problemer med alkoholen. Hun tjente hovedsakelig sine penger ved å sy og vaske i det jødiske kvarteret ved Brick Lane, men man tror at hun også arbeidet som prostituert for å betale husleien. På midten av 1880-tallet tjente paret også gode penger på å plukke humle i Kent om sommeren.
Den 152 cm høye kvinnen med brune øyne og langt brunt hår ble beskrevet av venner som alltid lystig og alltid syngende. Hun var veldig intelligent, men hadde også et voldsomt temperament. Tre vitner så henne sist i live ved Church Passage rundt klokken halv ett på natten – Joseph Lawrence, Hyam Levy og Harry Harris som nettopp hadde forlatt The Imperial Club ved nærliggende Duke Street. De så henne med en mørk kyse og jakke, mens hun snakket med en medium bygd mann med bart ved inngangen til Church Passage som ledet ned til Duke Street og Mitre Square.
For øvrig så overnattet Catherine på fattighuset ved Shoe Lane den 28.september, og fortalte den daglige lederen at hun skulle innkassere belønningen for arrestasjonen av morderen i Whitechapel, da hun hevdet å vite hvem det var. Han advarte henne om å være forsiktig så morderen ikke ville angripe henne, men Catherine var fryktløs og bekymret seg ikke.
Klokken kvart på ett på morgenen den 30.september ble Eddowes skamferte og sløyede kropp funnet liggende på ryggen med hodet på et såkalt «coal hole». Da politikonstabel Watkins oppdaget liket og søkte etter assistanse, oppsøkte han blant annet eks-politimannen George James Morris som arbeidet i et nærliggende varehus eid av Kearley & Tonge. Watkins skal ha banket på døren og høylytt ropt;
For God’s sake, mate, come to my assistance!
Politikonstablene George Clapp, Richard Pearse og James Harvey kom også til Watkins assistanse.
Dobbeltmordenes etterspill
I tiden etter mordene på Elizabeth Stride og Catherine Eddowes, fant politiet endelig et spor for første gang. Det mistenkes at morderen beveget seg østover, direkte mot hvor det var størst politiaktivitet, fordi han var en lokal mann og returnerte derfor til sitt hjem. Han skal i så fall ha passert flere politikonstabler uten å bli lagt merke til eller vekke mistanke, og stoppet til slutt et sted for å tørke blodet av kniven og så forsvinne i natten.
Klokken fem på tre ble et stykke av Eddowes forkle, som var dekket av blod, funnet av politikonstabel Alfred Long i bunnen av en trappeoppgang i et leilighetsbygg ved Goulston Street. Tøystykke hadde også spor av avføring og Long var sikker på at dette ikke lå der da han hadde passert stedet en halvtimes tid tidligere. På veggen var det også skriblet:
The Juwes are the men that Will not be Blamed for nothing
Beskjeden sies å beskylde jødene for mordene, men det er usikker på om det var den faktiske morderen som gjorde dette for å sende politiet på feilspor. Antisemittisk graffiti var vanlig på den tiden i og rundt Whitechapel. Politiet mente at graffitien burde fotograferes, men i frykt for opptøyer beordret politimesteren Charles Warren at det skulle vaskes bort umiddelbart. Vi vil aldri kunne vite om dette ble skrevet av morderen, og er sett på som en av historiens største blundere fra politiets side. Uten den teksten, var tøystykket fra Eddowes forkle det eneste sporet politiet hadde.
Med dagens teknologi innen rettsvitenskap, så hadde nok morderen blitt identifisert her. Men dette var 1888, og politiet sto fortsatt på bar bakke i jakten på slakteren fra Whitechapel.
Vær den første til å kommentere