Døden i Ural

I forbindelse med den 21. kongressen til det kommunistiske partiet i Sovjetunionen, sendte ungdomsorganisasjonen Komsomol ut en ekspedisjon bestående av ti personer, åtte menn og to kvinner. Målet var å være de første som nådde Gora Otorten, som ruvet 1234 meter over havet – et fjell dypt inne i Uralkjeden, en fjellkjede som skilte den europeiske delen av unionen fra den asiatiske. Det tragiske utfallet skulle bli et mysterium som ble stående i nesten seksti år.

Ekspedisjonen

Hendelsen i Djatlovpasset har fascinert og forvirret etterforskere, forskere og konspirasjonsteoretikere i over seks tiår. Denne tragiske hendelsen som skjedde i de avsidesliggende Uralfjellene i Russland i 1959, involverte døden til ni erfarne turgåere under mystiske og uforklarlige omstendigheter. Til tross for omfattende undersøkelser og en overflod av teorier, forblir årsakene til deres død et av de mest gåtefulle uløste mysteriene i moderne tid.

De tragiske dødsfallene til den erfarne fjellklatreren Igor Djatlov (23) sammen ni andre friluftsmennesker; Jurij Dorosjenko (21), Ljudmila Dubinina (20), Georgij Krivonisjtsjenko (23), Aleksandr Kolevatov (24), Zinaida Kolmogorova (22), Rustem Slobodin (23), Nikolaj Tibo-Brinol (23) og Semjon Zolotarjov (38) har vært et uløst mysterium i nær seksti år. En person i gruppa klarte for øvrig å lure døden – Jurij Judin (21) som etter å ha overnattet sammen med de andre i den siste bebodde posten mot nord – den lille byen Vizjaj, følte seg dårlig. Han hadde flere helseplager og smerter i knær og ledd hadde blusset opp, og fryktet at han bare ville forsinke gruppa. Det medførte at han måtte avlyse, og ble med hestesleden tilbake til sivilisasjonen – hans viktigste beslutning noensinne.

I slutten av januar la en gruppa på ni unge sovjetiske studenter og nyutdannede fra Ural Polytekniske Institutt ut på en skiekspedisjonen til Gora Otorten-fjellet. Gruppen, ledet av Djatlov, var godt trent og erfarne i fjellklatring og vinterekspedisjoner. Den 28.januar, kl. 11:45, forlot de landsbyen og startet vandringen inn i de ugjestmilde Uralfjellene. De fulgte elva Lozva og bytta på hvem som gikk først for å brøyte spor. Forholdene var ikke akkurat gunstige, med mye overvann på elva. De måtte stadig stoppe for å skrape vekk snø og is fra skiene. På denne tiden av året var det ikke uvanlig at temperaturen gikk ned forbi 30 kuldegrader i området. Etter en uke med vandring og skigåing, nådde gruppen kanten av en ås den 1. februar. På grunn av dårlig vær og nedsatt sikt, bestemte de seg for å slå leir der for natten, selv om de var bare rundt seksten kilometer fra sitt mål.

Oppdagelsen av de omkomne

Da gruppen ikke returnerte til forventet tid, ble en redningsaksjon iverksatt. Redningsmenn fant etter hvert leiren deres på en fjellskråning kjent som Kholat Syakhl, som betyr «Dødens Fjell» på Mansi-språket. Teltet deres var skåret opp fra innsiden, og alle turgåernes eiendeler var forlatt, som om de hadde flyktet i panikk midt på natten. Det var fotspor som førte nedover fjellet, men de forsvant i snøen.

Over de neste månedene ble kroppene av gruppens medlemmer funnet, noen spredt flere hundre meter fra teltet. De første fem kroppene som ble oppdaget, viste tegn til hypotermi, men ingen alvorlige skader. Senere ble de resterende fire kroppene funnet i en kløft, og disse viste langt mer merkelige skader, inkludert omfattende bryst- og hodeskader, som om de hadde blitt utsatt for en enorm kraft. En av kvinnene manglet tungen og øynene, noe som bare bidro til mysteriet. Djatlov selv, sammen med Dorosjenko, Krivonisjtsjenko, Kolevatov, Kolmogorova og Slobodin fikk alle altså hypotermi som dødsårsak, de frøs i hjel. Mens Dubinina (indre blødninger som følge av alvorlig brystskader), Tibo-Brinol (dødelig hodeskade) og Zolotarjov (alvorlige brystskader) døde under mer mystiske årsaker.

Offisielle undersøkelser og konklusjoner

Den sovjetiske etterforskningen som fulgte, konkluderte med at de ni turgåerne hadde dødd av en «overveldende naturkraft». Ingen ytterligere forklaringer ble gitt, og etterforskningen ble raskt avsluttet. Det ble ikke funnet tegn til andre mennesker i området, og ingen spor av kamp ble oppdaget. Den raske avslutningen og mangelen på klare svar har ført til en rekke teorier som spenner fra det plausible til det mer fantastiske:

• Snøskred: En av de mest aksepterte teoriene er at gruppen flyktet fra teltet på grunn av et snøskred eller frykt for et snøskred. Imidlertid er det ingen klare tegn på et snøskred på funnstedet.
• Vind og Værfenomener: En annen teori er at en sjelden værfenomen kjent som «Kármán vortex street» skapte en intens og uvanlig kraftig vind som kunne ha skremt turgåerne ut av teltet.
• Militær involvering: Det har vært spekulasjoner om at gruppen ved en feiltakelse snublet over en hemmelig militær test, som førte til deres død. Dette er basert på observasjoner av uidentifiserte flygende objekter og uvanlige brannskader på noen av klærne deres.
• Yeti eller Villdyr: En mer eksotisk teori foreslår at gruppen ble angrepet av en yeti eller et annet stort dyr. Selv om det ikke er noen konkrete bevis for dette, har teorien fått oppmerksomhet i populærkulturen.
• Paranormale forklaringer: Noen har foreslått at det var en form for paranormal aktivitet som førte til turgåernes død, inkludert utenomjordiske besøkende eller ukjente energikrefter.

Det ble også spekulert i om urfolket mansiene, som bor i området hadde angrepet og drept gruppen fordi den hadde kommet inn på deres landområder. Flere mansier ble avhørt, men etterforskningen viste at måten turgåerne døde på ikke ga støtte til denne hypotesen. Kun fotspor fra turgåerne ble funnet, og sporene tydet ikke på at det hadde vært noen slåsskamp.

Nyere utvikling

I 1997 kom det for en dag at negativene fra Krivonisjtsjenkos kamera ble oppbevart i det private arkivet til en av etterforskerne, Lev Ivanov. Negativene ble donert av Ivanovs datter til Djatlovstiftelsen. Dagbøkene til ekspedisjonsmedlemmene ble offentliggjort i 2009. Djatlovstiftelsen ble grunnlagt i 1999 i Jekaterinburg, med hjelp fra Urals statlige tekniske universitet. Den ledes av Jurij Kuntsevitsj. Stiftelsen har som uttalt mål å fortsette etterforskningen av saken og å opprettholde Djatlovmuseet for å holde minnet om de døde turgåerne i live. 1. juli 2016 ble en minnetavle dedikert til Jurij Judin innviet i Solikamsk i Permregionen. Han var den eneste av ekspedisjonsgruppen som overlevde turen, han levde til 2013.

12. april 2018 ble Zolotarjovs levninger gravd opp på initiativ fra journalister i den russiske tabloidavisen Komsomolskaya Pravda. Man fant motstridende resultater: en av ekspertene sa at skadene lignet det man kan se når noen blir påkjørt av en bil, og DNA-analysen ga ingen likhet med DNA-et til nålevende slektninger. I tillegg viste det seg at Zolotarjovs navn ikke fantes på listen over de som er gravlagt på Ivanovskoje-kirkegården. Rekonstruksjonen av ansiktet til kraniet som ble gravd opp passet likevel med bilder av Zolotarjov fra etterkrigstiden, men journalister uttrykt mistanke om at en annen person levde under Zolotarjovs navn etter andre verdenskrig.

I 2019, på 60-årsdagen for hendelsen, gjenåpnet russiske myndigheter etterforskningen, men begrenset den til kun tre teorier: snøskred, snøskred kombinert med dårlig sikt, og et såkalt «snøplate» (en form for skred). I 2020 konkluderte de med at turgåerne døde som følge av en snøplate som forårsaket indre skader uten ytre traumer, og at gruppen flyktet i panikk under svært dårlige forhold. At et snøskred var den mest sannsynlige morderen, ble også konkludert av sveitsiske forskere i 2021.

Men det finnes også de som hevder å ha motstridende bevis mot snøskredteorien, for eksempel:

• Leirplassen og området omkring viste ingen åpenbare tegn til at det hadde gått noe snøskred. Likene som ble funnet innen en måned etter hendelsen var dekket med et svært tynt snølag. Hadde det funnet sted et snøskred av tilstrekkelig styrke til å feie unna den andre delen av gruppen, ville også de første ha blitt flyttet. Dette ville ha ført til mer alvorlige og andre skader og ville ha ødelagt de øverste trærne i skråningen.
• Det hadde gått over hundre ekspedisjoner til regionen siden ulykken, og ingen av dem rapporterte noen gang om forhold som kunne føre til snøskred. Det var helt usannsynlig at et snøskred skulle finne sted i området, ifølge en studie som brukte moderne terreng-relatert fysikk. De «farlige forholdene» som fantes i et annet nærliggende område (som hadde betydelig brattere bakker og større skavler) ble observert i april og mai når snøen smeltet om våren. Da hendelsen fant sted, i februar, fantes ingen slike forhold.
• En analyse av terrenget og skråningen viste at det fantes et veldig spesifikt skred som kunne ha berørt området, men at det ville ha gått forbi teltet. Teltet hadde kollapset fra siden, men ikke i horisontal retning.
• Djatlov var en erfaren skiløper, og den mye eldre Zolotarjov jobbet med å bli sertifisert som skiinstruktør og fjellgaid. Det er usannsynlig at noen av disse to ville ha slått leir i utløpssonen til et potensiell skred.
• Alle fotavtrykkene som førte bort fra teltet og mot skogen tydet på personer som gikk i normalt tempo, ikke på noen som løp i panikk fra en enten reell eller innbilt fare.

Teodora Hadjiyska har viet sitt liv til å finne svaret på hva som virkelig skjedde og har brukt flere år på å lese og oversette hvert eneste dokument som er å oppdrive fra ekspedisjonen i 1959, og alt av frigitte papirer fra myndighetene siden. Personlig er hun også en erfaren turgåer som har besteget flere fjelltopper, og forteller til NRK blant annet at teltet aldri burde vært satt opp på stedet de valgte siden været i det området kan defineres som brutalt, selv når det er normalt.

Det finnes de som har en litt mer utenomjordisk teori, hvor en annen gruppe turgåere (ca 50 kilometer sør for hendelsen) rapporterte at de så rare oransje kuler på himmelen mot nord den natten hendelsen fant sted. Lignende kuler ble kontinuerlig observert i Ivdel og tilstøtende områder i perioden fra februar til mars 1959, av ulike uavhengige vitner (inkludert meteorologitjenesten og militæret). Disse observasjonene ble ikke nevnt i etterforskningen i 1959, de ulike vitnene stod frem flere år senere. Det spørs kanskje om denne hendelsen inspirerte Vikram Weet til å skrive manuset til filmen Devil’s Pass (2013) om en gruppe studenter som reiser til Djatlovpasset for å lage en dokumentar om hva som skjedde der.

Til tross for de nyeste konklusjonene, fortsetter Djatlovpasset-hendelsen å være et fokus for spekulasjon og undersøkelse. Den mystiske naturen til dødsfallene og de mange uforklarlige faktorene rundt dem sikrer at interessen for saken sannsynligvis aldri vil forsvinne helt. Uansett hva sannheten er, står hendelsen som en påminnelse om de farene og mysteriene som fortsatt finnes i verdens avsidesliggende og ville steder.