Frykten for det ukjente
Lydia la på og stirret på telefonen i hånden sin. Hun visste ikke helt hva hun skulle føle – en blanding av frykt og lettelse fylte henne. På den ene siden var hun glad for at noen endelig tok henne på alvor. På den andre siden, tanken på å møte en fremmed for å diskutere en bok som muligens hadde sluppet løs noe ondt, gjorde henne skrekkslagen.
Men hun hadde ikke tid til å dvele ved frykten. Huset føltes mer levende nå enn noen gang før. Skyggene beveget seg raskere, som om de visste at hun snart skulle dra. Stemmen hvisket i hjørnene av rommene, lavmælt og ondskapsfull, som en kald bris som hvisket gjennom de gamle veggene.
«Du kan ikke rømme, Lydia … vi venter … vi ser deg.»
Hun pakket boken forsiktig inn i et gammelt skjerf og la den i en skinnveske. Hun kunne kjenne tyngden av den, både fysisk og mentalt. Det føltes som om boken prøvde å forene seg med mørket i huset, som om de delte en skjult forståelse. Med et siste blikk over skulderen forlot hun huset.
Møtet
Gjermund stod bak disken i Vinterdals Bøker, stirrende på det urimelige fjellet av dokumenter som trengte hans oppmerksomhet. Han hadde alltid følt seg fanget i denne bokhandelen, som om han levde et liv som var valgt for ham, snarere enn et han hadde valgt selv. Men tankene hans vandret stadig tilbake til telefonsamtalen. Lydia. Hun virket både desperat og genuin – noe han ikke kunne overse, han følte seg litt forført av stemmen hennes.
Lyden av bjellen over døren som ringte, avbrøt brutalt fantasien hans, og han snudde seg mot inngangen. Der stod hun, Lydia Månestrand. Akkurat som stemmen hadde antydet – vakker, men med et mørke i øynene som fortalte en historie han enda ikke kjente. Hun bar på en veske, og Gjermund visste umiddelbart hva som lå inni.
«Du må være Lydia?» sa han, og gikk mot henne.
«Ja. Og du må være Gjermund.»
Han nikket, og gestikulerte mot et lite bord innerst i butikken, langt unna de nysgjerrige blikkene fra forbipasserende på gaten. Lydia satte seg ned, og åpnet vesken forsiktig. Hun trakk frem den tunge, gamle boken, og la den på bordet mellom dem. Gjermund så på den, fascinert, men også litt engstelig.
«Dette er den?» spurte han, og strakte forsiktig ut hånden mot boken. Han nølte, som om han kunne føle den onde energien som vibrerte rundt den.
«Ja,» svarte Lydia stille. «Jeg har prøvd å ignorere det, men … etter å ha åpnet den, begynte ting å skje. Mørke ting.»
Gjermund åpnet boken forsiktig, og bladde gjennom de slitte sidene. Øynene hans sveipet over de latinske tekstene og de håndskrevne notatene i margene. Han merket straks ordet discedite, skrevet igjen og igjen, nesten som en advarsel.
«Dette er farlig,» sa han lavmælt, mest til seg selv. Han lukket boken med et smell og så opp på Lydia. «Jeg kjenner igjen noen av disse tekstene. Dette er ingen vanlig okkult bok – den inneholder eldgamle ritualer og besvergelser, ment for å åpne porter mellom vår verden og … noe annet. Jeg vet ikke hva du har sluppet løs, men det må stoppes.»
Lydia nikket, hodepinen var tilbake, og hun følte en intens trang til å flykte. «Hva skal vi gjøre?» spurte hun desperat.
Gjermund reiste seg og begynte å gå frem og tilbake mens han tenkte. «Det er en måte … men det er farlig. Hvis vi skal forsøke å stoppe dette, trenger vi å utføre et ritual som lukker den porten du har åpnet.»
«Men jeg kan ingenting om slikt,» sa Lydia hjelpeløst. «Jeg er ikke noen ekspert på okkulte ting.»
Gjermund stoppet opp og så alvorlig på henne. «Ikke jeg heller. Men denne boken inneholder alt vi trenger å vite. Spørsmålet er … tør vi å prøve?»
Ritualet
Dagen etter møttes de igjen, denne gangen hjemme hos Lydia. Bokhyllene i huset virket å suge til seg lyset fra rommet, og skyggene var enda mørkere nå. Lydia følte at huset pustet tungt rundt henne, som om det visste hva som skulle komme. Gjermund hadde tatt med seg noen gamle gjenstander fra bokhandelen, inkludert stearinlys, salt, og en gammel bok om beskyttelsesritualer.
«Vi må være nøye med dette,» sa Gjermund. «Hvis vi gjør én feil, kan det ende veldig galt.»
De startet med å tegne en sirkel på gulvet, og plasserte stearinlysene rundt den. Gjermund leste instruksjonene fra den gamle boken han hadde tatt med, mens Lydia, med hjertebank, prøvde å følge hans instrukser så nøye som mulig. Skyggene i huset ble mer aktive, og hviskende stemmer fylte rommet.
«De er her,» hvisket Lydia, og kastet nervøse blikk rundt seg.
Gjermund tok en dyp pust og begynte å lese fra Codex Diabolica. Latinen fløt fra munnen hans, tung og fremmed, men kraftfull. For hver setning han fullførte, føltes det som om rommet ble mørkere, kaldere. Skyggene trakk seg tilbake, men huset selv virket å riste i protest.
Lydia følte et dypt, uhyggelig nærvær i rommet. Som om noe ondt ventet på et feiltrinn fra dem. Hun måtte fokusere, holde seg rolig, selv om frykten nesten tok overhånd. Gjermund fortsatte, stemmen hans ble kraftigere, og plutselig ble alt stille.
Stillheten var intens, som om verden holdt pusten.
Så brøt lyset i stearinlysene frem som små eksplosjoner, og huset ble fylt med et gjennomtrengende skrik.
Mørkets ultimatum
Gjermund vaklet bakover, pustende tungt, etter at lysene brøt ut i lysglimt. Lydia grep armen hans, både for å støtte ham og for å søke trygghet. Rommet rundt dem pulserte med en merkelig, ondskapsfull energi. Veggene føltes levende, som om de var i ferd med å bli fortært av mørket. Hun kunne nesten se hvordan skyggene snodde seg sammen, formet til groteske ansikter, der hviskende stemmer fortsatte å plage henne.
«Gjermund, vi må gjøre noe nå!» sa Lydia med desperasjon i stemmen.
Han nikket, svimmel av kraften han nettopp hadde påkalt fra boken. Men da han skulle fortsette å lese, ble stemmen hans plutselig kvelt. En mørk kraft tok tak i ham, og Lydia hørte en dyp, brummende latter fylle rommet – som om selve huset lo av deres mislykkede forsøk. De hadde vekket noe større, noe ondere enn de kunne ha forestilt seg.
«Deres motstand er fånyttes. Verden er allerede fordømt.»
Ordene kom ikke fra Gjermund, men fra en skygge som steg opp fra gulvet midt i sirkelen de hadde tegnet. Skikkelsen virket formløs, men likevel på en uhyggelig måte menneskelig. Lydia følte en bølge av kulde skyte gjennom kroppen.
«Hva er det du vil?» hvisket Lydia, og forsøkte å samle mot. Hun følte seg svak, men hun måtte vite hva de sto overfor.
Skyggen lente seg fremover, og selv om den ikke hadde øyne, føltes det som om den stirret rett gjennom henne. «Jeg vil ha frihet. Jeg vil ha denne verden.»
Gjermund, som endelig fikk kontroll over stemmen igjen, tvang seg til å reise seg. «Vi vil ikke la deg ta den!» ropte han, med en plutselig besluttsomhet som overrasket Lydia. Øynene hans gnistret av en vilje til å kjempe til siste slutt.
Skyggen lo igjen. «Dere to? To patetiske mennesker mot krefter dere ikke forstår?» Den begynte å vokse, strakte seg mot taket, som om den slukte lyset og håpet rundt dem.
Lydia kjente panikken vokse, men da hun snudde seg mot Gjermund, så hun noe annet i blikket hans – et glimt av trygghet og tro på at de kunne vinne. Det smittet over på henne. Hun grep hånden hans, fast og bestemt.
«Vi kan klare dette,» hvisket hun.
Gjermund så på henne et øyeblikk, og hun merket noe varmt i måten han holdt blikket hennes litt lenger enn nødvendig. Det var som om deres felles frykt og håp bandt dem sammen på et nivå som ikke krevde ord.
Konfrontasjonen
Gjermund trakk pusten dypt, og vendte blikket mot boken igjen. «Det finnes en siste besvergelse, en som kan forsegle porten mellom dimensjonene for alltid, men den krever… full tillit,» sa han med alvor i stemmen.
Lydia nikket, uten å nøle. «Hva må vi gjøre?»
Gjermund forklarte at de måtte holde hverandre i hendene og lese de siste linjene sammen. De måtte stå sammen, ikke bare fysisk, men mentalt og følelsesmessig. Hvis én av dem vaklet, kunne alt gå tapt – og med det, verden.
«Vi har ingen tid å miste,» sa Lydia bestemt, og grep boken med den ene hånden mens hun holdt fast i Gjermund med den andre.
De begynte å lese, først nølende, men etter hvert med mer kraft. De gamle, latinske ordene fylte rommet, og en strøm av lys begynte å vokse fra sirkelen. Skyggen vred seg, skrek i smerte, og rommet begynte å riste.
«NEI!» skrek skyggen, og kastet seg mot dem, men det var for sent.
Gjermund og Lydia holdt fast i hverandre, og leste de siste ordene med en enhetlig kraft som forseglet porten mellom verdener. En voldsom eksplosjon av lys fylte rommet, og skyggeskikkelsen ble revet i stykker, forsvant i et skingrende skrik som gav gjenklang i stillheten som fulgte.
Lys i mørket
Da stillheten senket seg igjen, stod Lydia og Gjermund i midten av rommet, fortsatt holdende hverandres hender. De var utmattet, men det onde var borte. Skyggene hadde trukket seg tilbake, og huset føltes plutselig tomt, som om en mørk, ond tilstedeværelse endelig hadde sluppet taket.
Lydia sank ned på gulvet, med pusten heftig og hjertet bankende. «Vi gjorde det …» sa hun, nesten vantro.
Gjermund satt seg ved siden av henne, fortsatt grepet av alt som hadde skjedd. Han smilte litt trøtt, men tilfreds. «Ja. Vi gjorde det.»
De satt i stillhet en stund, før Lydia, som ikke kunne la være å føle lettelsen spre seg gjennom henne, så på Gjermund og lo stille. Det var en nervøs, lettet latter – en som brøt spenningen.
Gjermund så overrasket på henne, men smilte bredere. «Hva er det?» spurte han med et mykt glimt i øynene.
Lydia trakk på skuldrene, mens hun fortsatt smilte. «Jeg vet ikke. Jeg antar at det bare føles… godt å være i live.»
Gjermund nikket og møtte blikket hennes. «Ja, jeg er enig. Det føles veldig godt.»
Stillheten mellom dem var behagelig nå. Hun merket noe mellom dem som ikke var der før – en slags forbindelse som hadde vokst i løpet av alt de hadde vært gjennom sammen. Hun slapp hånden hans, men bare for å legge den forsiktig på skulderen hans. Gjermund så på henne med et blikk som var både takknemlig og noe annet … noe hun ikke helt kunne tyde.
«Vi klarte det fordi vi var sammen om det,» sa Lydia rolig, men med en liten antydning av noe dypere i stemmen.
Gjermund nikket langsomt. «Ja. Og kanskje… kanskje det er noe mer vi også kan klare sammen.»
Lydia så på ham, og et øyeblikk var det som om verden utenfor dem, alt det mørke og farlige, forsvant. Hun følte en varme spre seg fra hånden hans, og visste at det ikke bare var takknemlighet. Kanskje, bare kanskje, hadde dette vært starten på noe mer enn bare en kamp mot ondskapen.
Med et lite smil lente hun seg nærmere. «Kanskje det,» hvisket hun.
Lyset fra stuen falt mykt over dem, og selv om mørket hadde truet med å sluke verden, var det noe nytt og sterkt som vokste mellom dem – en liten flamme av håp og kanskje noe mer, som ville lyse opp selv de mørkeste hjørnene av livet deres.
Verdens undergang var avverget, men for Lydia og Gjermund var dette kanskje bare begynnelsen.
Vær den første til å kommentere