(Denne artikkelen kan inneholde ord som i dag kan regnes som støtende, men jeg har valgt å bruke ordene for å skape mest mulig relevans i innlegget om et show som sist fant sted nærmere 60 år siden.)
(Thanks to BoredBug for the images.)
Det moderne sirkuset sies å være skapt av engelskmannen Philip Astley, en offiser i det britiske kavaleriet. Han presenterte et show av mennesker viste frem triks på hesteryggen – tenk dagens sprangridning. Astley introduserte riktignok ikke f.eks akrobater eller klovner, men han var mannen som først skapte en arena hvor slike forestillinger kunne samles og opptre foran et publikum.
Ut fra sirkuset, så utviklet det seg en variant kalt “freak show” – mennesker med ulike deformasjoner eller med underlige, uvanlige fysiske egenskaper og mentale forstyrrelser. The freak show hadde sin høytid i nær 100 år, fra cirka 1840 til og med 1940-tallet, hovedsakelig i Storbritannia og USA. Eksempler på hva som var på utstilling kunne være siamesiske tvillinger, mennesker med manglende bein eller armer og uvanlig store eller små personer. I tillegg til utstillingene, så hadde man gjerne en form for show og underholdning – dette kunne være for eksempel sverd- og flammesluking.
Skaperne
Phineas Taylor «P.T» Barnum (1810 – 1891) regnes som skaperen av moderne reklame og var en av de mest berømte konferansierene innen freak shows. I løpet av 1940-tallet åpnet han sitt museum av det som på den tiden var regnet som rariteter – ekstremt overvektige damer, dverger, kjemper og andre mennesker regnet som «utskudd». Hans museum hadde 400 000 besøkende per år. Det kom imidlertid frem etter hvert at hans ustillinger ikke alltid var ekte og han førte ofte publikum bak lyset. Dette var han fullt klar over og et kjent sitat fra Barnum lyder;
«I don’t believe in duping the public, but I believe in first attracting and then pleasing them»
Tom Norman (1860 – 1930) er regnet som Barnums britiske motpart. Hans omreisende utstillinger inkluderte Eliza Jenkins (the skeleton woman), en baby med ballongformet hode, en kvinne som biter hodet av levende rotter, dverger og pensjonerte hvite sjøfolk malt svarte som snakket en oppfunnet språk, ofte kalt “savage Zulus”. Det som nok er mest berømt med Norman er hans bekjentskap med Joseph Merrick, også kjent som elefantmannen. Merrick hadde ekstreme deformasjoner og Norman satte ham på utstilling på Whitechapel Road, tvers over gata fra sykehuset i London. Nærheten til sykehuset gjorde at Merrick møtte kirurgen Frederick Treves som fikk ham innlagt på sykehuset for undersøkelse. Normans ustilling av Merrick, pluss et hefte man kunne kjøpe som beskrev hans tilstand, var relativt inntektsbringende, men kun for en kort tid. På denne tiden begynte freak shows å dale i popularitet, og man fikk en avsmak for å ha mennesker på utstilling. Utstillingen av Merrick ble til slutt stengt av politiet, og Norman og ham skilte veier. Frederick Treves sørget for øvrig for at Joseph Merrick fikk leve og bo på sykehuset til hans død. Filmen “The Elephant Man” av David Lynch, med Anthony Hopkins og John Hurt i hovedrollene er basert nettopp på Joseph Merrick.
Amerikansk kultur
Freak shows var en naturlig del av amerikansk kultur fra slutten av det 19.århundre til og med nesten midten av det 20.århundre. Showene var sett på som underholdning for den daværende middelklassen og svært inntektsbringende for de som arrangerte dem. Noen akademikere hevdet at freak shows var en god ting for de handikappede – det ga dem arbeid og inntekt, i stedet for å havne utenfor samfunnet. Andre har hevdet at arrangørene kun utnyttet de handikappede for å fylle sin egen lommebok.
Fra 1940-årene begynte holdningene til disse showene og de handikappede å endre seg. Ettersom vitenskapen begynte å forklare deres tilstander som genetiske mutasjoner eller sykdommer, fikk man mer sympati for dem fremfor frykt og avsky. Dette ville til slutt føre til at freak shows forsvant helt, og lover ble vedtatt som forbød den slags arrangement.
American Horror Story
Jeg kunne ha skrevet ufattelig mye mer om dette temaet, og det kan hende jeg skriver en oppfølgingsartikkel etter hvert. Jeg vil heller aldri ønske å plassere de handikappede på utstilling, men som fascinert av det bisarre – så synes jeg freak shows er en interessant del av historien om hva vi mennesker lot oss underholde av.
En anbefaling fra The Grim Reaper er å se sesong 4 av American Horror Story som er kalt nettopp Freak Show. Selv om serien er fiksjon, så gir den likevel et lite innblikk i hvordan en slik utstilling kunne vært.
Vær den første til å kommentere