Å komme seg vekk

Nils sto ved vinduet på soverommet sitt, i pysjen, og så på det tette snøfallet. Snøen så ut som tåke, det var ikke mulig å se gjennom den. Byen var pakka inn i tykk snø. Alle ting der ute, lyktestolper, brannhydranter, søppelkasser, sykler og parkerte biler, var bare gråhvite silhuetter i det tette snøfallet. Det var ingen mennesker i gata nå så seint. Slik er det nattestid i små byer, om det er noen folk som våger seg ut, så ser det ut til å være de mest ensomme av dem alle, nattmenneskene, de som ikke vil bli sett i dagslys.

Denne byen var det mest ensomme stedet i verden, eller slik føltes det i det minste, et dødt sted, et sted som knapt kunne være ment for folk, noen ganger et taust sted også, men stillheten ble i blant brutt. Veggene i huset greide ikke å dempe mamma og pappas lyder, Nils prøvde å lukke dem ute, han holdt hendene for ørene, men lydene trengte seg inn likevel. Selv de lavmælte kranglene, som foreldrene prøvde å skjule for Nils, gikk gjennom de gamle veggene. Ingen snakket lavt så høyt som foreldrene til Nils. Men det var også andre stemmer der. Det var leilighetens stemmer. Det var blokkas stemmer. Svake, hviskende og hese stemmer, og det var mange av dem. Det var noe galt med leiligheten, det bodde noe i veggene der, Nils hadde følt det fra første gang han trådde over dørstokken. Det var en dirrende, ubehagelig stemning i rommene som han ikke kunne forklare. Tapetene hadde rare, snirklete mønstre, og underlige farger, som lakserosa og mintgrønt. Og de var slitte, det var arr i dem, store biter av tapet var revet av her og der. Han kunne stirre på det mintgrønne tapetet på soverommet sitt og se ansikter i teksturene. Ansiktene gliste, vrei seg i smerte, flekka tenner, skar groteske grimaser. Det var som om blokka ville pine han. Den snakka til han. Så det var ikke rart at han ikke fikk sove, at han hadde reist seg opp fra senga, for sikkert tredje gang den kvelden, og at han sto og så ut på snøfallet, og prøvde å roe seg ned, men lydene ville ikke gi seg. En lyd trengte seg gjennom de lavere lydene. En annen lyd enn stemmene. En skarp, hard lyd. Et dunk. Og så et dunk til. Og et tredje dunk. Det var ute i gangen. Skulle Nils gå å sjekke hva det var? Turte han det? Nils likte ikke å bevege seg de få meterne som var mellom soverommet og gangen. Bare det å hente et glass vann på kjøkkenet var en utfordring for Nils. Og det var på grunn av den gamle porselensmaska på hylla i gangen. Men han måtte finne ut hvor lydene kom fra. Om ikke annet så for å få ro i sjela. For å få bekrefta at det ikke var noe. Den gamle porselensmaska som familien hadde arva etter farmor venta på han der ute. Først da de flytta til sentrum hadde den fått en plass i huset. Og Nils hadde virkelig ikke likt det. Han hadde hylgrått og bedt dem putte maska tilbake i pappeska den ble tatt ut av. Foreldrene hans hadde bare rista på hodet av det, det var jo bare ei maske. Noe så tåpelig, å frykte noe så harmløst som et stykke porselen. Maska var bleik og livløs, og i stedet for øyne hadde den to hull, svarte som natta selv. Den var spøkelsesaktig. Den var litt menneskelig, men samtidig ikke. Munnen smilte vagt, og det vage smilet fikk det til å gå et grøss gjennom Nils. Om kvelden når selve hylla, som var svartmalt, var så godt som usynlig i mørket, lyste maska opp. Det så ut som maska svevde i løse lufta. Nils unngikk å se på den når han passerte den. Han var redd den skulle røre på seg. At den skulle skjære grimaser. Skrike, flekke tenner, og frese mot han. Nå måtte han passere den nok en gang, for å finne ut av hva han hadde hørt der ute i gangen.

Nils så først ingenting i gangen, det var når han løfta blikket mot døra at han så det, og han kjente det fysiske ubehaget man føler når man ser noe som ikke skal være der. Bak det ruglete, matte glasset til utgangsdøra så Nils silhuetten av en skikkelse. En høy, og krumbøyd figur med bustete hår. Figuren sto helt inntil døra, urørlig. Nils håpte for guds skyld døra var låst. Han turte ikke å sjekke. Han turte ikke slippe inn hva det enn var som sto der. Men det trenger ikke være farlig, tenkte han, hvorfor skulle det være farlig? Kanskje det er noen fra puben i nede i første etasje, tenkte han, en som hadde forvilla seg opp trappene. Eller kanskje en som skulle besøke naboen på andre sida av gangen. Men han slapp å sjekke, for etter noen alt for lange sekunder gikk skikkelsen i motsatt retning og forsvant.

Nils banka på døra til foreldrene sine.

“Gå å legg deg!” brummet faren til Nils. Men Nils fikk jo ikke sove. Det var jo problemet. Han hadde ikke sovet skikkelig på flere dager.

Skolen var ikke noe bedre enn hjemme. Nils grudde seg til skolen. Han var virkelig redd. For Nils kunne ikke snakke. Ikke forsvare seg. En gang i tida var Nils sosial. En gang i tida var han kongen på haugen. I barnehagen. Der snakka Nils masse. Når Nils begynte på skolen mista han evnen til å snakke. Han greide ikke å uttale ordene lenger. De var der, men de kom seg bare ikke ut. De satt fast. Det var redselen for å si noe dumt det begynte med, en redsel som bare vokste seg større og større, og til slutt ble han helt stum. Nå gikk Nils i fjerde klasse og stemmen hadde fremdeles ikke kommet tilbake. Han hadde glemt hvordan man ble kjent med andre barn. Nils var ingens venn. Ikke en gang sin egen venn. Og for hver dag ble redselen for å snakke mer intens.

Den ble til angst.

Klasseforstander Flor hadde bestemt seg for at Nils ikke var god nok i matematikk. Hver mandag måtte Nils tilbringe siste time med Flor i et lite trangt rom, for å lære matte. Nils gav lærer Flor tilnavnet lærer Klor. Det gjorde hverdagen litt lettere å tenke på klasseforstander Flor som klasseforstander Klor, det var en slags trøst i det. Flor hadde plukka ut Nils fordi Nils var stum. Fordi Nils ikke kunne svare for seg. Det var grunnen, det var Nils overbevist om. Klasseforstander Bernard Flor så ikke ut. Det tynne grå håret hans var fett og uvaska, han hadde gule, halvråtne tenner under den pistrete grå barten, og den rutete skjorta han til en hver tid bar på den spede kroppen sin hadde alltid ubestemmelige mørke flekker på. Neglene ligna mer på uskarpe klør enn negler, og det var skitt under dem. Klor så ut som han var 90 år gammel, og Nils tenkte på han som en veldig, veldig gammel mann, men han var egentlig i 50-åra. Når Flor lente ansiktet inntil Nils ansikt kom det en stram odør ut av munnen hans. Nils hadde kjent en lignende lukt før. Det var den lukta faren hans i blant hadde, sent på kvelden. Klors ansikt var gulaktig hvitt, med unntak av de rødbrune posene han hadde under øyene, som skapte inntrykket av at herr Klor ikke hadde sovet godt en eneste dag i hele sitt liv. Det hang et kors i et kjede rundt halsen på herr Klor. Klor snakka mye om gud. Gud var god. Nils var dum. Og alle snille barn kommer til himmelen. Nils hata Klor fordi han fikk Nils til å hate seg selv.

“Du kommer aldri til å bli noe,” sa Flor kaldt.

Og Flor hadde helt rett. Nils forble elendig i matte.

Det ringte ut. Erlend sto i skolegården, som alltid, og venta på Nils, bevæpna med et stort smil og en stor klump is. Nils rakk ikke tenke før den iskalde klumpen traff hodet hans med en voldsomt kraft. Nils falt bakover, ned i snøen. Store, lodne snøfnugg traff ansiktet til Nils, det gjorde det vanskelig å se, han hadde ingen kontroll på hva som foregikk rundt ham. Leppa hadde sprukket, og den salt-søte blodsmaken fylte munnen hans. De sto rundt ham, klassekameratene hans, som de kaltes, selv om de slett ikke var kameratene hans og gjentok, nærmest som en besvergelse: Slå! Slå! Slå! De slo han i magen. I ansiktet. Harde, knusende knyttnever. Slå! Slå! Slå! Nils var lamma av redsel og smerte, og kulde, og han lot bare slagene komme. Slå! Slå! Slå! Og han greide ikke å si stopp. Han kunne ikke å skrike. Det var latter og snø i lufta. Og blod i snøen. Ha. Ha. Ha. Og blod på vottene. Erlend pressa Nils ned i snøen. Nils hadde snø i munnen og hjertet i halsen, og kjente snø og blod blande seg sammen i munnen. Ha. Ha. Ha. Nils hev etter pusten. Han var redd for å dø. Han kunne ikke skrike. Han kunne ikke snakke. Herregud så redd han var for å dø. De andre barna lo, som om de ville at Nils skulle dø der, i snøen, som om det var morsomt at Nils skulle forsvinne og bli borte for alltid. Medelevene til Nils ønsket ham død. Ikke bare det, tanken på at han en gang skulle dø moret dem, det var en vits for dem, en forløsende liten munterhet som fylte dem med varm, boblende, berusende lykke. Og så ebbet slagene ut, de ble ikke så hyppige, ikke så harde, det nærmet seg slutten på moroa. Det var over, selv de morsomste lekene slutter en gang. Nils medelever trakk seg tilbake, leken var slutt, den var ikke spennende lenger, den hadde mista sin sjarm. Nils reiste seg, ikke fort, men så fort han klarte, og begynte å halte hjemover. Etter noen meter snudde han seg, bare for å se om de kom etter, men det gjorde de ikke. De var også bare grå silhuetter nå, som alt annet, ansiktsløse, lattermilde, og lykkelige barn. Nils hørte Erlend rope noe, langt unna, tonefallet var truende. Sånn var det. Læreren og elevene mot han, alle sammen. Og ingen kunne brydd seg mindre.

Alle mot en.

Hele den vinteren var tung og hvit. Store, tunge vegger av hvitt omringet den lille byen. Dagene var kliss like, som i en kalender med bare hvite ark. Det spilte ingen rolle hvilken dag det var, det ga ingen mening uansett. Den tette snøen som falt ned ga alle ting et slør av anonymitet som gjorde alt ugjenkjennelig og fjernt. Nils kjente det hele som et fengsel. Det kunne ikke beskrives. Det bare føltes. En ufrihet. Som å være stengt inne i tomhet. Stegene hjemover var tunge, han var ikke bare i fengsel, han hadde lenker på føttene og. Han var tydelig nedbrutt, men ingen av de han passerte så ut til å legge merke til det eller bry seg. På vei nedover den bratte skoleveien så han sentrum, han var ikke langt unna. Han gledet seg til å pakke seg inn i et pledd, eller noe slikt. Bare lulle seg inn i noe. Bare lukke alt ute. Prøve å tenke på noe annet. Det var det han prøvde å si til seg selv, alltid, at han måtte tenke på noe annet.

Nils var noen meter fra blokka han bodde i da han skimta skikkelsen foran inngangsdøra. Nils ble urolig. Den krokete figuren satt på det øverste av de to trappetrinna som gikk opp til inngangen. En en lut, lang karakter, uflidd og bustete. Nils så knapt det bleke ansiktet, for det var dekka av svart bustete hår, og en mørk krage på noe som kunne se ut som som en lang svart frakk. Og det snødde så tett, at alt fikk det samme fjerne preget. Det minte han om vesenet hadde sett bak døra, det måtte være den samme skikkelsen. Nils hørte ord. Hes mumling. Nils hørte navnet sitt. Men skikkelsen sa ikke navnet Nils med vennlighet i stemmen. Det var et alvor der, en kald og hard tone, den typen tone som nesten kan få et hjerte til å stoppe. Vesenet gjentok navnet til Nils, med denne bestemte tonen i stemmen, stikkende, bastant, som en kniv som blir stukket målbevisst inn i et stykke kjøtt. Gjentakelsene var som besvergelser. Nils kjente hjertebanken komme. Det var som om stemmen kasta en forbannelse på han, og han måtte komme seg vekk, før den slo til. Han måtte snu, han måtte komme seg vekk. Fort som F. Han begynte å løpe, fortere og fortere, langs kaikanten. Han ville vekk derfra. Fort. Fort. Fort. Ingen tid å tape. Han løp mot en molo, som befant seg helt på enden av kaia. Den het bare moloen. Det var en trygg havn for Nils. Benken på moloen, der kunne han samle seg. Der var det ingenting som kunne skje, følte han, fordi det aldri hadde skjedd han noe der. Det var hans trygge sone.  Alltid. Han satte seg der når han trengte litt tid for seg selv. I det han satte seg ned kom tårene. Nils greide ikke slutte å gråte. Han gråt og gråt og gråt. Fikk det ut. All skiten. Etter å ha tømt tårekanalene for all den fordømte sørgmodigheten gikk Nils tilbake til blokka.

Skikkelsen var borte nå, heldigvis, gudskjelov, Nils var trygg, enn så lenge. Han tørka vekk tårene sine med votten sin. Han tok heisa opp til femte etasje hvor han bodde. Han banka på døra til leiligheten. Pappa lå nok og sov, for han åpna ikke, mor var på jobb, Nils banka på igjen, pappa åpna ikke, mor var på jobb. Sånn var det. Stadig vekk. Pappa likte å sove. Mor jobba. Nils satte seg ned foran døra. Avventende.

En natt for et par år siden hadde mora til Nils vekket han midt på natta. Hun hadde vært oppskjørta. Hun så redd ut.

“Det er en i telefonen som sier han må snakke med deg!”

Nils hadde reist seg opp av senga, søvnig og forvirra, og tusla rolig bort til telefonbordet, der den grå hustelefonen sto. Nils løfta røret som hadde ligget og venta på han en stund. Han holdt røret mot øret.

“Hallo,” sa Nils.

Ikke noe svar.

“Hallo,” gjentok Nils

Ikke noe svar.

Det var noen i den andre enden, han hørte et menneske puste. Røret ble lagt på i den andre enden. Telefonen ringte igjen noen netter etter det også, men Nils tok den ikke.

Nils bladde i et familiealbum, han bladde seg gjennom bilder sitt unge liv i den nye leiligheten. Han stoppa opp ved et av bildene, det var fra dagen de flytta inn. Nils satt i sofaen, han så inn i kamera, han så ulykkelig ut på bildet. Mora til Nils satt ved siden av, hun smilte stivt og nervøst. Faren tok bildet. Bak sofaen så Nils balkongen, men han stussa på en ting, for på balkongen sto det en han ikke kjente, med ryggen til, en svartkledd skikkelse, bøyd over rekkverket, som om skikkelsen kikka ned på noe der nede. Nils huska at bildet ble tatt, og det var kun han og foreldrene i huset den dagen. Nils blunka et par ganger, som om det skulle hjelpe, som om det var noe feil med øyene hans, men det var ikke det. Det så ikke ut som en flekk, det var åpenbart ikke en skygge. Det var ikke et stykke tøy som hang over verandakanten og skapte en illusjon.

Lærer Klor tok en kunstpause, om det nå var det det var, for mye kunstferdig var det ikke over han, og han var fargeløs som et steinkors på en grav. Han holdt fast i haka si med sine små leverflekka fingre, i en positur som nok skulle få han til å se tankefull ut. Han gav Nils et hardt blikk

“Når alle misliker deg, når alle synes du er en komplett ubrukelig idiot, vil det til slutt bli et kraftfelt av negativ energi og hat, som til slutt vil kvele deg.”

Innimellom sa Klor slike ting, og det var ikke lett å forstå hva han mente. Men Nils skjønte at denne beskjeden på en eller annen måte var rettet mot ham selv.

“Det er en liten by, Nils, og alle vet hvem du er, og jeg vet mye om deg. Men vet du hvorfor ingen liker deg? Hvorfor ingen vil ha deg. Det er fordi du er en bytting. Har du hørt om byttingen? Det er en liten trollunge som har havna i en menneskefamile. Det er et avkom fra helvete som har forvilla seg inn i vår jordiske verden. Før satte man dem ut til skogs, du skulle blitt satt ut til skogs du og,” sa Lærer Klor, og fortsatte “men blir man skydd lenge nok, tar naturen av seg resten. Hvis denne lille byen vi lever i er en kropp, så er du det giftstoffet som kroppen ikke vil ha. Denne byen vil spy deg ut. Du vil bli borte.”

Nils skjønte ikke hva læreren snakka om.

“Livet er urettferdig, men du kommer ikke fra vår verden, du kommer fra helvete, alle vet det, alle barna, jeg vet det, foreldrene dine vet det. Ser du korset jeg har rundt halsen, vet du hvorfor jeg har det, det er et våpen mot deg, for du har forpestet mitt liv, du er ond, ond, ond og jeg forbanner deg!”

Nils ante ikke hva han hadde hørt. Han skjønte ikke hva det var.

Soverommet til Nils var iskaldt. Han hakka tenner. Dyna var frossen, den så ut som snø, med sitt hvite trekk. Teksturene i tapeten beveget seg, og sirkler og slangeaktige mønstre vridde og vrengte seg om til groteske skikkelser. Det hvisket lavt i veggene, en repetitiv bønn om vold. Ta han. Ta han. Ta han. Slå han. Drep han. Det hvisket veggene. Og dyna var iskald. Frossen som snø. Nils skalv. Kaldt vann rant nedover kroppen hans. Det føltes som om han svettet isvann. Dyna, den tunge snødyna over han. Han følte at han ble kvalt. Han våkna og var tilbake i rommet. Dyna var en dyne. Veggene var vegger. Ute i gangen hørte han nok en gang tre dunk. Noen lange sekunders pause mellom hvert av dem. Hvisking. Stemmer. Han reiste seg opp og gikk rolig mot gangen. Bak det ruglete glasset var det ingen skikkelse, men en liten svart firkant. Nå måtte han åpne døra, selv hvor lite lyst han hadde. Nils tok mot til seg, og gikk kjapt ut i gangen, det var ingen der, ikke så vidt han kunne se. En post it-lapp lyste opp på døras matte, ruglete glassvindu, sitrongul med svarte kråketær kladdet ned med tusj.

Det sto to ord skrevet på lappen:

“Du tilbakekalles.”

Det var bare de orda. Ingenting mer. Nils lukka døra.

Vinteren så ikke ut til å ta slutt. Skoledagene var tunge. I timene satt Nils bare å tenkte på hva i alle dager det var som foregikk. Han skjønte ingenting. Alt var så forvirrende. På vei til skolen hadde en hund gneldra da Nils gikk forbi. Hadde hunden skjønt det samme som alle de andre. At det var noe gærent med Nils. At Nils var feilvare. En som skulle tilbakekalles. Dit han kom fra. Hvor enn det var Nils kom fra, for Nils ante ikke lenger. Han ante ingenting. Han hadde mer og mer begynt å kjenne på den vonde følelsen av at ikke noe som helst hadde noen betydning.

Lærer Flor skreik noe til Nils, som gjorde at Nils raskt våkna fra tilstanden han var i, en bortreist tilstand, bortreist til et sted hvor alt var et kaos.

“Hvorfor følger du ikke med,” Sa Flor kaldt.

Han hadde ikke fulgt med, men han skjønte at han skulle skrive noe på tavla. Et ord. Det hadde med leksene å gjøre. Faen. Nils hadde glemt leksene. Han gikk opp til tavla med ustødige bein. Han var svimmel og kvalm. Han begynte å skrive. J. Skrev med skjelvende hånd. E. For han var full av nerver. G. Eksponert. E. Kaldsvettende. R. Han huska ikke leksene. M. Han hadde ikke greid å tenke på leksene. Ø. Han skalv og skreiv, og ante ikke hva han skrev. R. Og alle lo nå. K. Læreren og. E. De lo av han. T. Alle sammen. S. Og hånda til Nils skrev. A. Uten å være bevisst på hva den skrev. V.  De lo av han. K. Det var det samme ritualet. O. Hver dag. M. Ta Nils opp foran tavla. Le av han. Dumme Nils.

JEG ER MØRKETS AVKOM, sto det.

Nils skjønte ikke. Hvorfor lo de. Det betydde ingenting. Hva betydde det?

 

En natt ringte telefonen igjen, den grå hustelefonen ringte lenge, og det var seint på natt, og Nils våkna av ringelyden. Den ene natta han greide å sove ble han vekket av en telefon.

Nils løfta røret, og det var stille i den andre enden en lang, lang stund.

En hes og tørr stemme sa orda: “Du er henta.”

“Hva?” sa Nils.

“Vi venter utafor nå, du er henta. Jeg står utafor døra di.”

Nils så den mørke silhuetten bak det ruglete glassvinduet. Like livløs som vanlig. Nils begynte å gråte. Ingen hørte. Som vanlig. Aldri var det noen som hørte noe som helst.

“Hvis du ikke kommer ut, så kommer vi inn.”

Nils ble andpusten. Han hadde hjertebank. Han kjente den kalde svetten igjen. Isvannet. Han kjente et gufs. Han kjente angsten som elektriske støt i kroppen. Han kunne se silhuetten fra telefonbordet. Han kunne se silhuetten, og han kunne se nå at den slettes ikke var bak døra, for den kom nærmere, den kom mot han, med langsomme, tunge steg, dunk, dunk, dunk, og Nils kunne så vidt skimte et blekt ansikt bak det bustete svarte håret, med iskalde øyne, og et ansikt hvitt som porselen. Nils skrek ut de ordene han ikke hadde, og ingen, ingen hørte han. Og stemmen i telefonen var ikke i telefonen, den var i rommet, den kom ut av mannen med ansikt av porselen:

“Du er henta.”