Det tredje øyet

“Det tredje øyet mitt ser alt,” sier den tjukke mannen i den svarte pologenseren, den brede, blanke panna hans glinser som om den var polert med olje, men det er ikke noe tredje øye å se, og under panna er det bare to vanlige øyne, som utstråler en dumskap man gjerne finner hos krøtter og andre klovdyr. Jeg er alltid hyggelig mot mennesker første gang jeg treffer dem, dette har jeg lært meg til, jeg har erfart at det er lurest å gjøre det slik, så jeg smiler vennlig til den skalla mannen foran meg, og nikker slik man skal nikke når man er interessert.

“Så du er synsk? Det er noe av det mest spennende jeg har hørt i hele dag. Jeg bestiller to whisky!” Sier jeg.

Jeg juger så det renner av meg, jeg synes ikke noe om det han sier i det hele tatt, det er tvert i mot det dummeste jeg har hørt på lenge. Hvilken nedrig, taperaktig eksisten er det jeg har gitt audiens ved siden av barkrakken min. Hvilket kryp er det som har satt seg der, som en forvokst knott. En amøbe.

“Jeg drikker bare vann, og til nød melk,” sier han og fortsetter, “alkohol ødelegger evnene mine, alkoholen gjør det tredje øyet svaksynt, i verste fall blir det blindet totalt, og det ville være veldig dårlig for meg, og også for alle de som kan dra nytte av evnene mine,” sier han og fortsetter: “trening og vitaminer er gull verdt, faktisk var det da jeg jevnlig begynte å ta vitaminer at klarsynet mitt ble virkelig skjerpet.”

Jeg vinker på bartenderen og peker på ei flaske Jameson som står og glinser gyldenbrunt mellom andre whiskyflasker. Jeg må ha et glass whisky for å høre på alt dette tullet som renner ut av den feite, skalla tullingen foran meg. Han er motbydelig. Han stirrer på meg, han studerer meg nøye, og jeg liker ikke å bli studert. Å bli beglodd, som om jeg var to store kvinnebryster, det liker jeg virkelig ikke. Jeg er en vakker mann, så jeg skjønner at noen ikke kan ta blikket fra meg, men det blir litt slitsomt også i lengden, spesielt når den som stirrer hverken er kvinne eller tiltrekkende. Det kvapsete, rødmussede fjeset byr meg i mot, og jeg kjenner en sterk trang til å presse det ned i bardisken, til det begynner å sprekke, som om det er et porøst skall, og blodet siver ut av sprekkene og fyller bardisken, og det kvapsete hodet blir liggende i en karmosinfarget dam, som en rosa, lubben fisk av den stygge sorten man kun finner virkelig dypt nede i havet. Det er et nydelig bilde. Malerisk. Jeg nyter tanken, den får meg til å smile, og det er bra, for det har jeg hørt, at å smile er bra, og i det jeg smiler løfter jeg whiskyglasset i en skål. Det er utrolig fristende å rive øynene ut av skallen hans, så jeg kan høre han skrike som en gris, men jeg smiler mitt vennligste smil.

“Skål min gode mann,” sier jeg.

Hvilke tanker beveger seg under den dyp rosa, brede panna til denne klarsynte grisen. Tror han virkelig på evnene sine eller vet han at det er tull?

“Jeg ser at du hadde en vanskelig barndom,” sier han, “du hadde det virkelig ikke lett nei.”

Han tror han kan lure meg med sine billige triks, at han kan overbevise meg om at han har slike magiske evner, men å si et eller annet generelt om noens barndom kan hvem som helst gjøre. Alle har hatt problemer i barndommen. Alle har følt på det. Jeg var annerledes, absolutt, ingen forsto hvor unik jeg var, at mine særegne interesser gjorde meg interessant. Noen fant meg skremmende, fordi jeg var underlig, det vet jeg, og de fant meg skremmende fordi jeg av og til var hissig. Men jeg var et bra barn. Antakeligvis et geni. Mest sannsynlig den smarteste i klassen. Men det ble ikke verdsatt, ikke virkelig, og det gjorde meg sint, at jeg ikke ble sett, at jeg ble så misforstått. Men det ser ikke den feite mannen med det usynlige tredje øyet, han er blind for den realiteten, så når han sier det han sier, må jeg spille imponert, jeg må være overbevisende. Det går greit, jeg kunne vært skuespiller. Jeg kan spille en hver sinnstemning. Bare trykk på knappen og showet er i gang. Sceneteppet går opp. Jeg stiger inn.

“Å herregud du har rett,” sier jeg.

Nå skal jeg spille denne mannen et lite puss, det skal jeg for pokker gjøre. Jeg styrter ned whiskyen og lar ansiktet mitt møte håndflatene mine. Dette kan jeg, jeg har sett andre mennesker gjøre dette, jeg har fått mennesker til å gjøre det. Jeg lager små korte pipelyder bak håndflatene mine, akkurat slik jeg har sett folk gjøre, den underlige lyden, den har jeg lært meg å imitere, hvordan den begynner som små hulk og så utarter seg, og blir kraftigere. Jeg innser at jeg må se an situasjonen. Dette er ikke en situasjon der det passer med kraftig gråt, jeg kan holde meg til de små, korte klynkene, og så stoppe etter en stund, han vil ta poenget, skjønne at han har truffet en nerve, og dermed tenke at hans evner er reelle. Og jeg vil få han til å tro det, jeg kjeder meg, jeg vil leke, jeg vil leke med den stygge, feite, synske mannen. I det jeg løfter hodet opp fra hendene, er det på tide å ytre noe, komme med noen passende ord. Jeg sier:

“Du forstår meg, du ser hvordan jeg har hatt det.”

Nå har jeg han tenker jeg, nå kjenner han at han har nådd frem til mitt innerste, men det har han ikke, for han vil ikke vite hva som befinner seg i mitt innerste. Ingen vil, skal, eller må vite hva som befinner seg i mitt innerste. Eller i huset mitt. Han vil ikke vite hva som befinner seg i huset mitt, han vil ikke se det, han kommer ikke til å se det. For han er ikke synsk, han er en idiot, en rosa, lubben tulling av en idiot, en taper, et verdiløst svin, eller ikke helt verdiløs, for jeg kan leke med han, og jeg liker å leke, jeg er en leken mann, kanskje ikke leken på en måte folk liker, men jeg liker måten jeg leker på og jeg liker meg selv. Jeg spiller, og jeg finner opp spillereglene mens jeg spiller, det er slik det fungerer. Og nå har jeg mannen med det tredje øyet. Tror jeg. Jeg vet ikke. Han ser ikke overbevist ut. Det er noe i blikket, øyenbrynene ser strenge ut, øynene myser, munnen er stram, det ser ikke ut som irritasjon, men skepsis. Den rosa, melkeslurpende knølen ser skeptisk på meg. Hvorfor er han ikke overbevist? Jeg som er så god. Hadde jeg søkt på teaterhøyskolen hadde jeg vært i hollywood nå, så god er jeg, og likevel er han ikke overbevist. Jeg liker ikke det. Jeg er overbevisende, jeg har alltid vært det og det plager meg når noen ikke blir overbevist, det irriterer meg, og nå irriterer han meg, for jeg ser i øynene hans at han ikke er overbevist.

Han reagerer ikke slik jeg vil. Og dette er min lek. Han følger ikke reglene i min lek. Han er en idiot.

“Men hvorfor gjør du dette, du har da vel ingen følelser lenger. Det ser jeg jo.” Sier han.

“Hva?” Sier jeg.

“Du bare imiterer følelsene. Du er en god skuespiller, du har lært deg å imitere følelsene, men jeg kjenner ingen varme, det er ikke ekte. Du føler ingenting.”

Jeg må innrømme at den synske mannen er en menneskekjenner, han har åpenbart god intuisjon. Jeg må gi han det. Dessverre, det er et poeng mindre på meg og et mer på han, men jeg kan bruke det, for å få han på min side, og det er det viktigste, det kan absolutt bli en fordel for meg. Så der fikk jeg poenget mitt tilbake. Jeg er virkelig genial.

“Du hadde kjæledyr også? Rotter? Undulater? De døde?”

Igjen tyr han til generelle ting. Dyrene mine ja, selvsagt døde de, alle dyr dør. Alt dør. Det trenger man ikke å være synsk for å vite. Han kan ikke se at jeg utforsket dyra, det er i hvert fall sikkert. Han sier:

“De døde ikke naturlig. Dyrene dine… jeg skjønner ikke hvordan et normalt barn kan greie å gjøre sånt med stakkars, små dyr.”

Dyra mine, de små dyra mine, de var så små og hjelpesløse, det var fristende å utforske dem, finne ut hvordan de hang sammen, hvordan de fungerte. Hvorfor skal man dømme en unge for å være nysgjerrig. Jeg utforsket hvert eneste av dem, langsomt og med stor ro. De var vennene mine, men først og fremst var de prosjektene mine, alle venner jeg har hatt har vært prosjektene mine. At jeg dissekerte dem, utforsket deres indre var ikke annet enn jakt på kunnskap. Hvorfor klandre en mann for å ville lære mer om naturen. Jeg vet mer om levende organismers redsel for døden enn noen annen. Jeg har hatt gleden av å studere frykten i øynene til dyr og mennesker. Det er mitt privilegium. Veggene i kjelleren min har sett mye redsel, mer redsel enn de fleste kan forestille seg, og mer enn de fleste kan takle. Nå ser jeg redselen i de to øynene til mannen med det tredje øyet. Jeg vet ikke hvordan han kan lese meg ved å se på meg. Kanskje han er en gammel barndomsvenn, det kan være, en jeg har glemt, fordi han ikke interesserte meg, fordi han var for banal eller for feit og rosa, fordi han var en tulling, slik de aller fleste mennesker er. Mulig han var en av de jeg utsatte for triks og streker på barneskolen. Kanskje han falt i en av fellene jeg lagde i skogen. Frykten til de som datt ned i hullene mine i bakken var litt av et syn. Noen av dem skada seg på de skarpe steinene i bunnen, og alle bråkte noe veldig, skreik og bar seg, det var litt av en opplevelse. Det er gode minner, det var en så sterk rus, det å iaktta redselen deres, å tenne på den frykten de følte. Jeg synes alltid opphisselsen og og utløsninga var sterkere da jeg var barn, og jeg ønsker alltid å oppnå det samme. Kanskje denne feite, rosa mannen er den rette. Han er redd nå. Livredd.

Han drikker opp melka si.

“Jeg må dessverre gå, jeg kan rett og slett ikke sitte her lengre.”

“Nå som det begynte å bli så koselig,” sier jeg, og gjør min beste imitasjon av lunt og vennlig smil. Det føles kleint og ubehagelig å smile sånn, det er som om jeg ønsker velkommen et fremmed element i mitt eget ansikt. En klam og ekkel vennlighet jeg ikke vil vedkjenne meg, som byr meg i mot.

Det er små svetteperler på den blanke panna hans, og for en fin panne det er, en nydelig vakker, blank panne, som et lerret jeg kan skape noe på. Tegne noe inn i.

“Ikke gå fra meg da, stakkars lille meg, skal jeg sitte her mutters aleine med whiskyen min jeg da. Buhuu!” sier jeg og imiterer en karikert, og humoristisk tristhet, som skal forståes som ironisk. Jeg har sett mennesker gjøre dette.

Den synske tar på seg skjerf og jakke, med paniske bevegelser. Han er nervøs. Han har sett kjelleren min, han har sett instrumentene, blodet, min venn i stolen, med hendene bundet, mitt nyeste prosjekt.

“Jeg må gå, det var hyggelig å prate med deg, men jeg må virkelig gå.”

Skal virkelig denne fine blanke panna forlate meg, i all sin rosa fylde, det kan jeg faen meg ikke godta, nå som jeg er underholdt, nå som jeg har fått et slikt fint avbrekk fra kjedsomheten og monotonien, og så skal han ødelegge det. Buhuuu.

Dårlig gjort. Buuhuuu. Jeg liker panna hans. Jeg ser det blanke bakhodet hans forsvinne ut døra. Buhuuu. Jeg venter litt. Jeg tar på meg jakka, og går ut. Jeg følger den lille synske trollmannen nedover gata. Hvilken en stille og fin kveld dette er, en perfekt kveld for møter i natten, mellom små synske menn med usynlige tredje øyne og mektige overmenn som er bedre enn dem. Han irriterer meg, han er lavmål og han ser så svak ut, så liten og spinkel og ubrukelig. Slike mennesker fyller meg med et intenst og berusende hat. Og han vet for mye, alt for mye, jeg ser hvor redd han er, og derfor må jeg følge etter han nedover gata. Derfor går jeg etter den lille mannen. Jeg forfølger han og han ser meg ikke, men han har sett det han ikke skal se, han har sett meg skjære over struper, han har kanskje til og med kjent litt av det jeg føler, kjent på rusen og nysgjerrigheten man føler når man skjærer over en strupe og friskt blod drypper ut, den deilige tilfredsstillelsen, men også depresjonen etterpå, følelsen av at det ikke var bra nok, ikke tilfredsstillende nok, at det ikke var helt den beruselsen og ekstasen man håpte på, den ekstasen som var der første gangen man torturerte et dyr, i mitt tilfelle en hvit rotte, jeg husker det så klart og tydelig, den var så sterk den følelsen, den første gangen, men man greier aldri å oppnå det samme, og så begynner man på det samme kjøret om igjen og om igjen. Jeg ser bakhodet til den feite, rosa mannen, blankt og vakkert, jeg ser han og jeg vet at jeg må gjøre det eneste riktige, og det er ingen her nå, vi er alene og jeg kan slå til. Jeg griper tak i sideflesket hans og dekker de pløsete fiskeleppene hans med håndflaten min, så han ikke skal skrike som en gris og så hvisker jeg inn i øret hans:

“Du så det du ikke skulle se.”

Han er redd, jeg ser redselen i kuøynene hans, han er så liten og verdiløs og redd. Og han vet at jeg har rett. Han så det. Og han vet hva en mann som meg kan gjøre, han har sett det nå, den sjuke lille dritten. Han har sett det, jeg aner ikke hvordan, men han har like forbaska sett det, den feite jævelen. Jeg hater svake mennesker. Jeg virkelig hater all svakhet, den byr meg i mot, den gjør meg kvalm. Jeg presser den stygge, utrente kroppen hans ned i asfalten og tar fram lommekniven min.

“Ikke gjør det du gjorde mot de andre, la det gå fort, ikke langpin meg!”

Buhuuu. Buuuuhuuuu. Lille venn, lille idiot, du skal dø nå, det er slutten på deg lille faen, du er ikke mer verdt enn undulatene, og rottene, eller de damene og mennene jeg har sendt inn i fortapelsen, du er møkk, du er bare ren og fordømt møkk, og hvis du ikke hater deg selv, så burde du gjøre det. Jeg stikker den lille lommekniven inn i halsen hans, blodet fosser så vakkert ut av munnen hans, jeg er kunstner. Et nydelig bilde. Som et maleri. Jeg stikker kniven inn i panna hans. Skjærer inn et stort og klarsynt øye. En final touch. Kunstnerens signatur. Det tredje øyet.