D.B. Cooper er en uidentifisert mann som den 24.november 1971 kapret en Boeing 727 i luftrommet mellom Portland, Oregon og Seattle, Washington i USA. Han krevde 200 000 dollar og fire fallskjermer da flyet ankom Seattle, ellers ville han detonere en bombe han hadde i kofferten sin. Etter å ha mottatt løsepengene, forsvant han, og er så langt den eneste uløste saken om flykapring i kommersiell sammenheng noensinne.
Kapringen
Rundt klokken 14 den 24. november 1971 kjøpte en mann i førtiårene en flybillett til Flight 305, en 30-minutters flytur fra Portland til Seattle, under navnet «Dan Cooper». Han var ikledd en mørk dress, og hadde med seg en koffert. Han gikk ombord, og satte seg på sete 18C, helt bak i flyet. Han tente en sigarett, og bestilte en bourbon og en brus. Vitner beskriver D.B. Cooper som «en mann i førtiårene, ca. 180 cm høy, med mørke klær og en koffert».
Flight 305 lettet klokken 14.50, og etter noen minutter ga han en lapp til flyvertinnen Florence Schaffner. Schaffner trodde først lappen inneholdt telefonnummeret til en ensom forretningsmann, men Cooper oppfordret henne til å lese den. På lappen sto det: «Jeg har en bombe i kofferten min. Jeg vil bruke den hvis nødvendig. Jeg vil at du skal sitte ved siden av meg. Dere blir kapret.» Florence spurte om å få se bomben, og Cooper åpnet kofferten. Inni var det åtte røde sylindere, og et batteri. Cooper sa: «Alt jeg trenger å gjøre, er å feste denne ledningen til batteriet, og vi er døde.» Så sa han at han ville ha 200 000 dollar i 20-dollarsedler, og fire fallskjermer. Florence Schaffner gikk til cockpiten og fortalte pilotene om kapringen, og da hun gikk tilbake til Cooper, hadde han på seg mørke solbriller.
En annen flyvertinne, Tina Mucklow, la merke til at Cooper virket kjent med området. Han kjente igjen Tacoma-området nær Seattle og identifiserte flybasen McChord Air Force Base. Både Schaffner og Mucklow fortalte at han ikke virket nervøs, men var rolig og hyggelig. Han bestilte enda en bourbon og litt vann, og insisterte på at Schaffner beholdt vekslepengene.
Flight 305s pilot, William Scott, kontaktet Seattle–Tacoma internasjonale lufthavns flygekontrolltjeneste, som informerte lokale og føderale myndigheter. De andre 36 passasjerene ble fortalt at ankomsten i Seattle ble forsinket, på grunn av et mindre mekanisk problem. Lederen av flyselskapet Northwest Orient, Donald Nyrop godkjente utbetalingen av løsepengene, og beordret de ansatte til å samarbeide med Cooper. Flyet sirklet rundt Puget Sound i ca. to timer, mens politiet i Seattle trykket opp og noterte ned sedlene og seddelnumrene, og skaffet fire fallskjermer fra en lokal fallskjermklubb.
Ankomst til Seattle
Klokken 16.49 fikk Cooper vite at kravene hans var oppfylt, og flyet landet på Seattle-Tacoma Airport klokken 17.45. Cooper fikk piloten til å kjøre flyet bort til en isolert, opplyst del av rullebanen. Pengene og fallskjermene ble levert, og Cooper lot alle passasjerer, Florence Schaffner og senior-flyvertinne Alice Hancock forlate flyet.
Mens det ble fylt drivstoff på flyet, forklarte Cooper flygeplanen til flymannskapet: De skulle fly mot sørøst, mot Mexico by, med lavest mulig hastighet (ca. 100 knop (190 km/t) og med en maksimal høyde på 3000 meter. For å sikre minimal hastighet, presiserte han at landingshjulene skulle være nede, og vingeklaffene skulle senkes 15 grader. Andrepilot William Rataczak informerte Cooper om at de måtte fylle drivstoff en gang til før de landet i Mexico by, på grunn av den lave hastigheten. Cooper og flymannskapet ble enig om å fylle drivstoff i Reno i Nevada.
Klokken 19.40 var Boeing 727-flyet i luften igjen, med kun Cooper, pilot Scott, andrepilot Rataczak, flyvertinne Mucklow og flymekaniker Harold E. Anderson ombord. To F-106 jagerfly fra McChord Air Force Base fulgte etter, et over flyet og et under flyet, uten at Cooper visste det. Etter takeoff sa Cooper at flyvertinne Mucklow skulle slutte seg til resten av flymannskapet i cockpiten, og forbli der med døren lukket. Da hun gikk, observerte Mucklow at Cooper bandt noe rundt livet. Rundt klokken 20.00 blinket et varsellys i cockpiten, noe som indikerte at døren helt bakerst i flyet var åpnet. Etter en stund merket de forskjell i lufttrykket i kabinen.
Klokken 22.15 landet Scott og Rataczak flyet på Reno Airport i Nevada. Lokalt politi, sheriffer og føderale agenter omringet raskt flyet. Det var ennå ikke fastslått om Cooper fortsatt var ombord, men etter et væpnet søk i flyet bekreftet de at han var borte.
Etterforskningen
Ombord på flyet fant FBI 66 uidentifiserte fingeravtrykk, Coopers slips og slipsnålen med perlemor han hadde brukt, og to av de fire fallskjermene var åpnet. Øyenvitner i Portland, Seattle og Reno ble avhørt, og en rekke skisser av kapreren ble fremstilt. En person ved navn D.B. Cooper fra Oregon med et lite kriminelt rulleblad ble mistenkt, men etter hvert utelukket. En feil fra journalist James Long som skulle rekke avisens deadline, forvekslet kaprerens virkelige navn med hans pseudonym – dette ble senere korrigert, men allmuen hadde allerede festet seg til navnet D.B. Cooper.
Myndighetene foretok utallige tester i søket etter kapreren. Piloten William Scott fløy den samme type fly over samme område, mens agenter fra FBI dyttet en 91 kilo tung pakke ut av flyet for å rekonstruere hoppet. Det ble foretatt flere søk fra luften, både med fly og helikopter i området, samt bakkesøk ved hjelp av 200 soldater fra Fort Lewis. En ubåt ble benyttet for å gjennomsøke den nærliggende innsjøen Lake Merwin, men uten resultat. To kvinner fant et skjelett i en forlatt bygning i området, men dette ble identifisert som Barbara Ann Derry – en tenåring som hadde blitt kidnappet og drept flere uker tidligere.
William Gossett
Nyhetsbyrået Lincoln City Oregon News publiserte en artikkel i oktober 2020 om en mulig løsning på det nå 40 år gamle mysteriet. I følge byrået lanserte Galen Cook en potensiell mistenkt til kapringen. Advokat Cook fra Spokane, Washington hadde fulgt saken nøye siden 80-tallet, og mente at D.B. Cooper måtte være den nå avdøde William Gossett. Gossetts sønn Greg hadde ringt inn til det populære radioprogrammet Coast-to-Coast AM, mens Cook ble intervjuet av programleder Ian Punnett. I følge Greg Gossett hadde faren hans vist han store mengder penger rett før julen 1971, til tross for at William var spilleavhengig og alltid blakk. Sønnen spekulerte i at faren spilte bort alle pengene i Las Vegas.
William Pratt Gossett (1930 – 2003) var en eks-militær som hadde tjenestegjort i både Vietnam og Korea, som en del av hans overlevelsestrening hadde han deltatt i fallskjermhopping. Han pensjonerte seg fra militæret i 1973, og ble en lærer ved Weber State University i Ogden, Utah og hadde sitt eget radioprogram i Salt Lake City, Utah, hvor han snakket mye om det paranormale.
I 1988 skiftet William navn til Wolfgang Gossett og fikk en jobb som katolsk prest, som Cook tolket som at han ønsket å skjule sin virkelige identitet. Cook hevdet også å ha bevis fra William Mitchell, en passasjer fra det kaprede flyet – vedrørende et fysisk likhetstrekk mellom kapreren og Gossett, men det er uvisst hva dette var. Cook hevder også at det finnes bevis i brev Gossett skal ha signert «D.B. Cooper» og sendt til tre ulike aviser bare dager etter kapringen, men det er ikke bevist at kapreren verken skrev eller sendte brevene.
FBI har ingen konkrete bevis som knytter Gossett til kapringen, og kan heller ikke plassere ham i området da kapringen fant sted.
«There is not one link to the D.B. Cooper case» (spesialagent Larry Carr, FBI)
En av de mest omfattende søkene i USAs historie, ga ingen resultater overhodet. Det er antatt at Cooper landet i skogene helt sør i delstaten Washington. FBI hadde en teori om at han mest sannsynlig ikke overlevde hoppet fra flyet, men intet lik har blitt funnet. I februar 1980 var en gutt ved navn Brian Ingram på ferie med familien sin ved Columbia River, 15 kilometer nedstrøms fra Vancouver og 32 kilometer sørvest for Ariel. Brian fant flere pengesedler i sanden, som senere er identifisert som noen av de som ble gitt til D.B. Cooper i 1971.
Etterforskningen ble offisielt stoppet av FBI i juli 2016, men holder fortsatt døren åpen i tilfelle det skulle dukke opp nye bevis i saken.
Vær den første til å kommentere