Det var en skjebnesvanger natt i april 1912 hvor over 1500 sjeler forsvant ned i det iskalde dypet sammen med skipet som ikke kunne synke. RMS Titanic forliste på sin jomfrutur fra Southampton til New York etter å ha truffet et isfjell. Det er litt bisart å tenke på at en av de største maritime katastrofer i fredstid, kunne vært unngått med en nøkkel.
RMS Titanic
Klokken 23:40 på kvelden den 15.april 1912 gikk alarmen da utkikkeren Frederick Fleet varslet styrhuset om et isfjell. Overstyrmann William Murdoch gav ordren om å seile rundt hindringen og sette maskineriet i revers, men det var for sent. Isfjellet traff skipet på styrbord (høyre) side og åpnet en rekke hull i skroget under vannskorpa. Skipet tok ikke inn vann direkte av skadene fra isfjellet, men sveisesømmer gav etter og revnet hvor vannet kunne fosse inn. Det ble snarlig klart at skipet ikke kunne reddes, og Titanic begynte å synke med baugen først. Vannet fylte skipet gradvis etter hvert som skipets helling ble større og større.
Med over 1500 mennesker tapt av totalt 2224 passasjerer og mannskap var og er det en av de dødeligste katastrofene til havs i fredstid.
Royal Mail Ship Titanic ble bygget av skipsverftet Harland and Wolff i Belfast, Nord-Irland. Skipets arkitekt Thomas Andrews døde da han sammen med kaptein Edward Smith gikk ned med skipet i havets mulm og mørke. Ombord på skipets jomfrutur var noen av verdens rikeste personer som eiendomsmagnaten John Jacob Astor IV, sosietetskvinnen Margaret Brown og forretningsmannen Benjamin Guggenheim, samt flere hundre immigranter fra blant annet Storbritannia, Irland og Skandinavia på jakt etter et nytt liv i USA og Canada.
Skipets første klasse inneholdt alt man kunne tenke seg innen luksus og komfort. Et treningsrom, svømmebasseng, røykerom og restauranter og kafeer som serverte mat og drikke av den høyeste kvalitet. Lugarene hadde alt man kunne tenke seg og mere til, man hadde en kraftig telegraf for å kunne sende beskjeder og flere sikkerhetsforanstaltninger som flere vanntette skott og fjernstyrte vanntette dører som ga skipet et rykte for å ikke kunne synke. Det var kun 20 av totalt 48 livbåter med på jomfrureisen, som kunne ta maksimalt 1178 passasjerer – altså halvparten av antallet mennesker ombord. Men siden skipet kun hadde en tredel av sin totale kapasitet, så var antallet livbåter innenfor datidens maritime sikkerhetsregler.
Siden den skjebnesvangre kvelden i 1912 har Titanic hvilt, frosset fast i tiden, omtrent 60 mil utenfor kysten av Newfoundland, Canada, 4000 meter under vannflaten.
På auksjon
I 2007 dukket en nøkkel opp på en auksjon i den lille byen Devizes i Wiltshire, England. Auksjonarius Henry Aldridge hadde hendene fulle med å holde rede på alle budene både i salen og via telefon. Til slutt var det Kunai Mehta, sønn av styreformann i Tesiro juveler Kaushik Mehta, som hadde det vinnende budet på £90 000 (1,15 millioner kroner). Mehta forhandlet på vegne av eieren av Tesiro – Shen Dongjun fra Nanjing, Kina. Det ble også auksjonert bort en sjelden billett for jomfruturen (£32 000/412 000 kroner) og et postkort fra en av passasjerene (£17 000/219 000 kroner).
Nøkkelen hadde blitt donert til Sailors Society i løpet av 80-tallet, en organisasjon som har støttet sjøfarere, maritime samfunn og deres pårørende i over 200 år. Sailors Society deler blant annet ut tilskudd og stipend, og bare siden 2011 har over 100 personer fått tildelt penger. En av mottakerne var Mayce Gel fra Filippinene, hvis far var ombord et skip som ble kapret av pirater. Faren maktet aldri å returnere til havet, og hadde derfor ikke økonomi til å sende datteren til universitetet før Sailors Society bidro med økonomisk støtte.
Donasjonen kom fra Nancy Blair, datter av sjøfareren David Blair som hadde beholdt nøkkelen som et minne. David døde i januar 1955, og lot nøkkelen gå i arv til datteren.
Omrokeringene
David Blair var andre styrmann på Titanic, og hadde altså deltatt på skipets prøveseilinger. Men skipets eier, White Star Line, avgjorde at siden Titanics søsterskip RMS Olympic lå til havn, så skulle deres overstyrmann Henry Wilde overta Blairs posisjon. Eierne påpekte at Wilde hadde mer erfaring med skip av en slik størrelse. Overstyrmann William Murdoch og første styrmann Charles Lightoller ble således nedgradert på grunn av endringen, som plasserte David Blair på land. Blair skrev om tapet av posisjonen og skuffelsen til sin svigersøster på et postkort noen dager før skipet skulle seile fra Southampton.
This is a magnificent ship, I feel very disappointed I am not to make her first voyage.
«Davy’s Locker»
David Blair ble født 11.november 1874 i Newport, Isle of Wight til John og Clementina Ross Blair. Det er ikke så mye informasjon om hans oppvekst, men 2.september 1905 giftet han seg med Madeline Temple Mackness i Broughty Ferry, Skottland. Han hadde blitt utnevnt som andre styrmann på Titanic, og deltok på skipets prøveseilinger samt reisen fra skipsverftet i Belfast til Southampton.
Senere, i 1913, var han første styrmann på SS Majestic da en av kullarbeiderne hoppet overbord. En livbåt ble umiddelbart sendt for å hente mannen, men Blair hoppet i vannet og svømte mot ham. Selv om livbåten nådde mannen først, fikk Blair skryt for sitt mot i New York Times, mottok penger fra passasjerene og en medalje fra Royal Humane Society.
Året etter tjenestegjorde han på RMS Oceanic, sammen med Charles Lightoller som for øvrig overlevde katastrofen med Titanic. Som skipets navigatør fikk han skylden for at skipet gikk på grunn samme år.
David Blair døde 10.januar 1955 i Hendon, Middlesex. Han etterlot seg to barn – Nancy og Donald. Donald Blair, en lærer og forfatter av flere turbøker om Lake District, følte skyld på farens vegne hele sitt liv før han også gikk bort og etterlot seg enke Gladys og barna Neil, Nigel og Iain Douglas.
Da Blair forlot Titanic den 9.april 1912 tok han med seg nøkkelen til skapet i utkikkstønna, mest sannsynlig ved et uhell. Det finnes flere versjoner av denne historien, men den mest kjente er at i det låste skapet lå kikkerten som utkikkerne Frederick Fleet og Reginald Lee skulle hatt for å bedre kunne oppdage hindringer ute på havet. Begge overlevde forliset, og i påfølgende etterforskninger, hevdet begge to at det ikke var noen kikkert tilgjengelig.
Det er ikke dermed sagt at katastrofen ville vært unngått hvis utkikksposten hadde hatt en kikkert, men ordene til Frederick Fleet i høringene etter katastrofen sier det meste.
Fleet var sikker i sin sak da han ble spurt av senator William Alden Smith i høringene. Fleet uttalte at med en kikkert, så hadde de oppdaget isfjellet tidligere.
«Hvor tidlig?», spurte senatoren. Fleet svarte tørt;
Well, enough to get out of the way.
Vær den første til å kommentere