Døden i Łódź

I begynnelsen av 2002 mottok den polske avisen Gazeta Wyborca et anonymt brev som skulle beskrive en makaber historie i den polske byen Łódź. En ektemann til en avdød kvinne stilte seg undrende til at begravelsesagenten banket på døra mindre enn en halvtime etter at ambulansen hadde kjørt av gårde med kroppen hennes.

En hypotetisk bestemor

La oss ta et eksempel – din bestemor ligger for døden, og ambulansearbeiderne forsøker forgjeves å redde livet hennes. Hennes kropp kan ikke bli igjen i boligen, og man må kontakte et begravelsesbyrå. En av ambulansearbeiderne tar kontakt med deg, og anbefaler et byrå som vil være respektfulle og ikke grådige på pris i hva som er en tung tid. Han gir deg deres visittkort og ber deg ringe dem så vil de ta seg av alt sammen. Overveldet av sorg, og litt takknemlig for anbefalingen, så plukker du opp telefonen og tar kontakt med begravelsesbyrået.

Men du vet ikke at du nettopp har blitt manipulert, og ambulansearbeiderne forsøkte ikke å redde bestemoren din overhodet. Tvert om, de fremskyndet hennes død.

Bakgrunnen til denne historien begynner med Sovjetunionens oppløsning i begynnelsen av 90-tallet innførte flere land, inkludert Polen, en rekke reformer som ledet til en overgang fra sosialisme til kapitalisme. Overgangen ble generelt godt mottatt, men den hadde sin pris, ved at flere statseide bedrifter gikk konkurs nærmest over natten. Mange områder klarte seg riktignok greit likevel, men byen Łódź i Polen med en tekstilindustri som revnet i sømmene var en av byene som ble hardest rammet. Det fantes fortsatt noen sosiale tjenester som tilbød hjelp, men det var forsvinnende lite penger de kunne tilby.

Men det var ett unntak – støtte for begravelser.

Under denne problematiske tiden for Polen med Sovjetunionens fall og høy arbeidsledighet, opplevde begravelsesbyråene et oppsving. Det er for øvrig sant at alle vil til slutt ha behov for tjenestene til disse byråene, men det er en utfordrende bransje å markedsføre, det er ikke akkurat noe folk flest går rundt og tenker på. Den mest suksessfulle metoden så ut til å være den proaktive – altså i stedet for å vente på at folk skulle kontakte dem, så dro de ut for å finne de som lå på dødsleiet. De gikk til de som ofte opplevde døden på nært hold – brannvesenet, politiet og ikke minst ambulansetjenesten.

Et dødelig nettverk

Etter hvert vokste det frem et større og større nettverk. Når en ambulanse ankom til åstedet for et dødsfall, ville ambulansearbeiderne diskret gitt de pårørende et visittkort til et begravelsesbyrå. Derfra var det bare snakk om en telefonsamtale før byrået ville ta hånd om alt vedrørende begravelsen, og de ville motta pengestøtten for begravelser på vegne av familien. I bytte mot å anbefale byråene til pårørende, fikk ansatte ved ambulansetjenesten gaver som takk. Gavene kunne variere – alt fra alkohol, varme tepper til et TV-apparat til pauserommet til ambulansearbeiderne. Ikke overraskende ble konkurransen mellom begravelsesbyråene større, og det krevdes ikke mye for å starte et slikt firma. Det nødvendige utstyret kunne man kjøpe på krita.

Fristet av mulighetene for en forretning som var lett å drive, men med høy profitt, så åpnet flere og flere begravelsesbyråer dørene i Łódź. I en slik situasjon begynte ting å skli ut av kontroll, og byråene forsøkte stadig å by over hverandre. Informasjon om den avdøde fikk etter hvert også et eget uttrykk i bransjen – skóra (oversatt til hud på norsk / skin på engelsk). I løpet av de neste årene ville prisen for en skóra bare øke og øke. Det ble så ekstremt at enkelte, ved et vellykket skift, kunne tjene det dobbelte av en hel månedslønn eller mer bare ved å anbefale visse begravelsesbyråer til pårørende og etterlatte. Etter kommunismens fall var den gjennomsnittlige inntekten i Polen omtrent 2200 zloty (5679 kroner) pr måned. Støtten utbetalt ved en begravelse beløp seg til 4331 zloty (11182 kroner) hvorav 1800 zloty (4600 kroner) ble utbetalt i bestikkelser for hvert lik, så det var liten tvil om at dette var lukrativt. Mens dette foregikk, så hadde byen store problemer med fattigdom og høy arbeidsledighet, så det er ikke vanskelig å forstå at å kunne enkelt tjene litt ekstra penger ble tatt godt i mot, men det medførte at også noen moralske grenser ble visket vekk.

En ambulansearbeider tilsto;

«Alle tok pengene. På et tidspunkt var lik det eneste temaet som ble diskutert blant ambulansemannskaper.»

Tilbud og etterspørsel

Snart ble det åpenbart at det ikke var mange nok dødsfall av naturlige årsaker. De som jobbet i bransjen merket at det var bare en måte å møte kravene i denne stadige voksende bransjen. En morbid plan vokste etter hvert frem for å løse dette problemet, og en person kjent som «Szreder» sørget for å øke antall skóra. Når en nødsamtale kom inn til sentralbordet, så var det ikke snakk om å raskest mulig sende ut den nærmeste ambulansen, han ville kontakte ambulansen med et mannskap som var venner av ham, som kjente til ordningen. Hvis ambulansen var langt unna, så var det store muligheter for at pasienten var død når de ankom, og det eneste de trengte å gjøre da var å dele ut visittkortet og de hadde tjent sine kroner (eller zloty).

Hvis ambulansen var i nærheten av åstedet, ville de gjøre alt de kunne for å forsinke ankomsten deres. De ville for eksempel stoppe for å kjøpe seg mat eller en kopp kaffe, og noen måtte vente opptil 45 minutter før ambulansen var på plass. Hvis pasienten fortsatt var i live da de ankom ville de ta vedkommende ombord i ambulansen og kjøre bilen rundt hjørnet hvor de ville vente til pasienten var død. Bilen ville da returnere til åstedet og informere de pårørende at pasienten hadde dødd på vei til sykehuset, hvorpå de ville gi ut visittkortet til begravelsesbyrået.

Senere, for å gjøre prosessen raskere og være sikker på at deres begravelsesbyrå ble kontaktet, ville ambulansearbeiderne tilby seg å ringe byrået på vegne av de pårørende. Enkelte ganger så ble ikke de pårørende engang informert om telefonsamtalen, de bare tok kontakt på eget initiativ. Så de personene hvis jobb var å redde mennesker, var nå mer opptatt av å la folk dø, siden det var mye mer lønnsomt.

Det tok ikke lang tid før begravelsesbyråene også tok kontakt med personer mens de fortsatt var i live. Et eksempel var hvor de ansatte fra byrået ankom en adresse før ambulansen kom dit, selv om ingen av familien på adressen hadde ringt etter dem. Det finnes også flere tilfeller hvor telefonsamtaler til byråer ble foretatt mens pasienten var i live. En gravferdskonsulent skulle senere tilstå:

«Ambulansene brakte pasienten rett til likhuset i stedet for sykehuset. Mens pasienten døde på båren, fylte legen rolig ut dødsattesten og ga dem videre til begravelseskontoret.»

Det bør riktignok nevnes at ikke alle i ambulansetjenesten i Łódź var en del av dette. Flere anonyme brev ble sendt til byens helsemyndigheter, spesielt sjefen for akuttmedisin. Også daværende helseminister Mariusz Lapinski uttalte seg i et intervju;

«Problemet er mangel på tilsyn, som overalt har du gode mennesker og dårlige mennesker. Vi må kvitte oss med de svarte fårene.»

Men ingenting ble gjort.

Gjennombruddet

Da avisen Gazeta Wyborca publiserte sin artikkel nektet det polske helsevesen for at en slik praksis eksisterte. Flere rettssaker fulgte – men lokale myndigheter, velstående begravelsesbyråer og helsevesenet gjorde alt de kunne for å diskreditere journalistene som først hadde skrevet om saken. Til tross for at saken skapte et opprørende raseri blant folk, ble saken sakte feiet under teppet. Folkets oppmerksomhet flyttet seg gradvis til andre saker, og praksisen fra ambulansetjenesten i Łódź falmet etter hvert bort fra søkelyset.

Men det var fortsatt pågående etterforskning, og etter hvert fikk politiet et gjennombrudd i saken. En av de siste som ble etterforsket var den tidligere ambulansearbeideren Andrzej Nowocień, eller som han ble kalt av sine kolleger – Doktor Ebrantil. Ebrantil er en medikament som reduserer blodtrykket. Da han ble tatt inn til avhør, skulle det vise seg at han helt uventet var villig til å snakke. I bytte mot å bli definert som et nøkkelvitne i saken, som ville betydd en langt mildere straff, gikk han med på å fortelle om den grusomme praksisen han og hans kolleger hadde brukt for å øke antallet skóra.

Han avslørte at fra tidlig på 90-tallet til tidlig på 2000-tallet, så dro ikke ambulansene ut for å hjelpe folk, men de dro ut for å samle inn skóra. En av metodene deres var å injisere pasientene med ekstremt høye doser av forskjellige kraftige medisiner, noen ganger medførte det uheldige interaksjoner mellom medisiner. Et bredt spekter av medisin ble benyttet, blant annet Ebrantil og Pavulon. Sistnevnte er ofte brukt under kirurgiske inngrep, da det medfører lammelser i musklene og kan gjøre det vanskelig å puste på egenhånd. Pavulon har ingen praktisk nytte i en ambulanse, og burde aldri vært med. Pavulon var for øvrig også frem til 2009 en del av den dødelige dosen gitt ved henrettelser i USA. En etterforskning viste at i løpet av en periode på tre år (1998 – 2001) brukte noen få ambulanser 843 ampuller med medikamentet. Doktor Ebrantil forklarte til retten at han ikke engang husket hvor mange mennesker han hadde drept med Pavulon, men han beskrev det som følgende;

«Flere enn jeg har hår på hodet.»

Han fortalte videre at de prioriterte de eldre, de som var 80 og eldre, som ofte bodde alene, og for det meste kvinner som hadde en alvorlig, men stabil diagnose. Hvis de hadde det travelt, så tok de ikke seg engang bryet med å flytte pasienten inn i ambulansen, men injiserte dem i hjemmene deres. En av grunnene til at disse medikamentene ble brukt var fordi de nesten ikke kunne spores.

Med en mangel på konkrete bevis, så var det vanskelig å bevise hvem som hadde vært involvert i drapene. Hvem som hadde injisert medikamentene, hva og hvor mye som ble injisert, var nesten umulig å fastslå. Ut av et enormt nettverk av medskyldige og mistenkte personer, ble kun fire persomer dømt, ingen av dem fra begravelsesbyråene. Det så ut til at polske myndigheter helst ville bli ferdig med saken så fort som mulig for å få den bort fra offentligheten, så ikke folk skulle være redd for å ringe en ambulanse hvis behovet skulle melde seg.

Andrzej Nowocień ble dømt til livstid i fengsel for mord på fire pasienter og for å hjelpe ambulansearbeider Karol Banaś i et annet mord. Nowocień har tilstått til mer enn 50 mord til en medfange i fengselet. Banaś ble dømt til 25 års fengsel for det særskilt grusomme drapet på pasienten Ludmiła Ś, og for å ha hjulpet Nowocień drepe de andre pasientene.

Doktor Janusz Kuliński ble dømt til seks års fengsel og fikk inndratt retten til å praktisere som lege i 10 år for å medvitende sette livet til 10 pasienter i fare. Hans kollega, doktor Paweł Wasilewski fikk fem års fengsel og inndratt retten til å praktisere som lege i 10 år for å medvitende sette livet til fire pasienter i fare.

Dommene ble anket, men retten i Łódź overholdt de samme straffene etter ankesaken i 2008. En ny anke til den polske høyesterett ble forkastet i oktober 2009.

Etterforskingen av skandalen pågår fortsatt og totalt 40 andre personer knyttet til akuttmedisinen i byen samt eierne av et lokalt begravelsesbyrå er under lupen. Begravelsesbyrået skal ha mottatt informasjon vedrørende dødsfallene til pasienter. Byrået la til kostnaden for bestikkelsene til regningen som de pårørende betalte for begravelsene.

En grøssende skildring fra doktor Ebrantil forteller hvordan dette foregikk i praksis;

«Etter administrering av Pavulon, først etter omtrent tretti sekunder, ville det være stivhet i pasientens øvre og nedre lemmer, generell rastløshet og til og med forsøk på å reise seg fra båren. De ville prøve å skrike og klaget over alvorlige pustevansker. Dette ropet om hjelp ville bli til et hyl. Imidlertid ville pasienten ganske raskt slutte å lage noen lyd, og kroppen ville bli slapp.

Det virket som om de hadde mistet bevisstheten, siden de ikke lenger ville bevege seg og ikke reagerte. Fra min erfaring vet jeg at etter å ha administrert Pavulon, ville pasienten miste evnen til å puste mens de opprettholder sin egen blodsirkulasjon. Når det var en mulighet til å observere EKG-sporet på monitoren, kunne man se at etter administrering av Pavulon hadde pasientene et normalt spor, noe som indikerer en normal hjerterytme.

…etter pustestopp skjedde opphør av hjerteaktivitet etter en ganske lengre periode, som varte ikke mindre enn femten minutter og ofte lenger. For ikke å kaste bort tid før det faktiske opphør av pasientens hjerteaktivitet, ville jeg koblet elektrodene fra pasienten og laget en falsk isoelektrisk linje på monitoren og utskriften.

På denne måten, basert på det falske pseudo-sporet av hjerteaktivitet, ville legen erklære pasienten død selv om pasienten ennå ikke var død, og hjertet deres fortsatt var i live og slo.»