Dødsenglene

De som jobber innen helse er ofte sett på som selve legemliggjørelsen av tillit og medfølelse. Det er personene vi går til når vi er på vårt mest sårbare, og vi stoler på dem for å redde liv og lindre lidelse. Men hva skjer når de vi har gitt vår tillit til, viser seg å være en dødens engel? De er riktignok sjeldne, men når de blir avslørt så skader de tilliten vi har til helsevesenet og stiller gysende spørsmål ved menneskets mørke side.

I dette innlegget vil vi fordype oss i noen av de mest sjokkerende saker om når sykepleiere blir mordere, og de utnyttet sin rolle til å begå grusomme handlinger. Disse sakene er riktignok sjeldne avvik, men deres påvirkning på vår kollektive psyke er markant, og de fungerer som en konstant påminnelse om de skjulte farene som kan gjemme seg bak fasaden til en omsorgsperson.

Dødsengelen

En av de kanskje mest beryktede sakene dreier seg om Charles Cullen. En sykepleier som jobbet på sykehus i New Jersey og Pennsylvania i USA. Cullen tilsto å ha myrdet 40 mennesker, men tallet antas å være betydelig høyere. Han er ofte mistenkt for å ha tatt livet av opp mot 400 pasienter i løpet av sin 16 år lange karriere. Charles injiserte dødelige doser av medikamenter som insulin, adrenalin og digoxin, før han overlot pasientene til å dø på egenhånd, på «normalt vis». Etter arrestasjonen hevdet han at hans handlinger bunnet ut i nåde, selv om nærmest ingen av hans pasienter var dødssyke.

Det som er spesielt skremmende med Cullen er hvor lenge han unngikk å bli oppdaget, til tross for at kollegaene hans begynte å legge merke til et visst mønster. Han arbeidet på forskjellige sykehus, og hver gang han vekket mistanke så forsvant han til neste sykehus. Hans historie viser sårbarheter i helsevesenet, som tillot ham å fortsette å drepe i årevis. Til slutt ble mistanken såpass stor – med et mistenkelig mønster av døde pasienter og liste over medikamenter – at han tilsto og ble i 2006 dømt til flere livstidsdommer. Cullen er 64 år gammel, soner i New Jersey State Prison, og kan søke om prøveløslatelse i 2403…

Babymorderen

Saken om barnesykepleieren Beverley Allitt sjokkerte Storbritannia da den ble kjent i 1991. Allitt gikk målrettet etter de mest sårbare – nemlig barna. I løpet av to måneder så tok hun livet av fire barn og kritisk skadet ni andre gjennom å injisere dødelige doser av insulin og kalium. Hennes handlinger ble etter hvert knyttet til Münchausen by proxy – en diagnose hvor omsorgspersoner skader andre for å få oppmerksomhet og sympati.

Historien om Allitt stiller noen ukomfortable spørsmål om mangelen på tilsyn i helsevesenet, spesielt når de mest sårbare i befolkningen er involvert. Hennes ønske om oppmerksomhet førte til meningsløse og tragiske dødsfall av barn hun skulle ta hånd om. Hun ble arrestert etter kolleger la merke til en uvanlig frekvens av dødsfall av barn, og ble dømt til tretten livstidsdommer. Beverley er 55 år gammel, og soner sin dom i Rampton Secure Hospital i Nottinghamshire. I oktober 2023 ble det rapportert at Allitt hadde en høring med en komitè vedrørende hennes mentale helse, med et ønske om å bli overført til et ordinært fengsel. Skulle det bli innvilget, vil hun ha en mulighet for prøveløslatelse innen seks måneder. Basert på en artikkel fra Birmingham Live publisert 27.august 2024, så er det foreløpig ukjent om overføringen og prøveløslatelsen ble godkjent.

«Dødsvaktsykepleieren»

En annen barnesykepleier – Genene Jones fra Texas er mistenkt for å stå bak drapene på opptil 60 barn fra sent på 70-tallet og til tidlig på 80-tallet. Kjent som «Death Shift Nurse», eller «Dødsvaktsykepleieren», så pleide Jones å injisere sine unge pasienter med muskelavslappende midler eller digoxin, som medførte hjertestans. Hun ville så være den første til å respondere, så hun kunne gi inntrykk av å være «helten» for å prøve å redde barnet.

Hennes gysende handlinger er tenkt å være motivert av et forvridd begjær for få oppmerksomhet og anerkjennelse for å være «helten». Hennes handlinger setter søkelyset på en pervers måte hvor enkelte vil utnytte deres rolle som omsorgsperson for deres egen tilfredsstillelse.

Genene ble dømt til 99 år i fengsel for å ha drept 15 måneder gamle Chelsea McClellan i 1985 med suxameton. Hun ble siktet for drapene på ytterligere fem barn samme året for å gi dem overdoser av suxameton og andre medikamenter. Hun ble også dømt til 60 års fengsel for et drapsforsøk på Rolando Santos med heparin. Jones, nå 74 år gammel, soner sin dom ved Lane Murray Unit, et kvinnefengsel i Texas. I 2018 ble hun tilgjengelig for løslatelse for å unngå overfylte fengsler i Texas, men statsadvokaten i Bexar County District hadde muligheten til å sikte henne for drapet på 11 måneder gamle Joshua Sawyer som forhindret en eventuell løslatelse. Jones erklærte seg skyldig i drapet på Sawyer i 1981 som en del av en avtale hvor fire andre siktelser ble droppet. Hun ble i 2017 dømt til livstid i fengsel, men kan prøveløslates i 2037 i en alder av 87 år.

Oppmerksomhetssøkeren

Saken om Kristen Gilbert er en annen historie om en sykepleier som begikk mord for å få oppmerksomhet. Gilbert arbeidet ved et Veterans Affairs sykehus i delstaten Massachusetts, et sykehus for militærveteraner. Hun injiserte sine pasienter med adrenalin som ga dem hjertestans. Som Genene Jones, så ville hun være den første som responderte, være «helten» og forsøke å redde pasientene, men de fleste tilfellene endte med dødsfall.

Hun jobbet ved sykehuset fra 1989 til 1996, hvor hennes kolleger faktisk kalte henne «Dødsengelen» på grunn av flere dødsfall på hennes vakter, men de tok det ikke seriøst før tre sykepleiere rapporterte en bekymring om økte tilfeller av dødsfall fra hjertestans og en betydelig nedgang av adrenalinet de hadde på lager. En panikkslagen Gilbert ringte inn en bombetrussel i håp om å få oppmerksomheten bort fra etterforskningen. En falsk trussel hun ble dømt for i 1998, etter å ha hatt flere korte opphold på mentalsykehus. Hennes kolleger ved sykehuset hevdet at hun sto bak minst 350 dødsfall og 300 kritiske tilfeller. Hennes daværende kjæreste, og politimann, James Perrault, vitnet mot henne og fortalte i retten at hun pr telefon hadde tilstått et drap til ham.

Etter flere mordforsøk og kritiske medisinske tilfeller på slutten av 90-tallet  ble hun i 2001 dømt for tre overlagt drap, et forsettlig drap og to drapsforsøk. Hun ble dømt til fire livstidsdommer pluss 20 år og soner ved kvinnefengselet FMC Carswell i Fort Worth, Texas. I november fyller Gilbert 57 år.

Gilbert ble dømt for fire mord, men var mistenkt for å stå bak opptil 40 mord. Hennes umettelige begjær for å bli sett på som en helt, sørget for flere tragiske og unødvendige dødsfall.

Det kanadiske marerittet

Mellom 2007 og 2016 tok den kanadiske sykepleieren Elizabeth Wettlaufer livet av åtte personer og skadet seks andre ved å injisere aldrende pasienter med dødelige doser av insulin. Wettlaufer hevdet at hun ble drevet av «mørke krefter» og hun følte seg mektig når hun tok livet av sine ofre.

Wettlaufer hadde problemer med alkohol og narkotika, og det var etter hun hadde sjekket seg selv inn på rehab ved Centre for Addiction and Mental Health i Toronto i 2016 hvor hun tilsto hva hun hadde gjort. Hun ble siktet for åtte drap og fire drapsforsøk – de to siste siktelsene for drapsforsøk kom senere. Hun uttalte i sin tilståelse at gud eller djevelen ba henne om å drepe. Til tross for at hun følte seg mektig når hun drepte, så forklarte hun at hun ikke opplevde noen glede ved å ta et liv. Wettlaufer ble fengslet ved Grand Valley Institution for Women i Kitchener, Ontario. Den daværende 50-åringen i 2017 mottok åtte livstidsdommer. Hun er 57 nå, og kan prøveløslates etter 25 år, da hun vil være 75 år.

Hennes sak er en mørk påminnelse på at eldre og sårbare mennesker på f.eks.. syke- og pleiehjem kan bli ofre for ondskapsfulle omsorgsarbeidere. Wettlaufers mulighet til å ta liv uten å vekke oppmerksomhet i løpet av så mange år, setter også søkelyset på manglende tilsyn av slike instanser.

Dødsengelen fra forrige århundre

En av de tidligste sakene vedrørende sykepleier som ble morder er Jane Toppan også kalt «Jolly Jane», som tilsto å ha drept 31 personer sent på 1800-tallet, dog kun 12 kunne bekreftes. Toppan refererte til seg selv som en psykopat, og opplevde seksuell tilfredsstillelse ved å ta livet av sine ofre og se dem dø. Hun eksperimenterte med forskjellige kombinasjoner av medikamenter, og forsøkte å tøye grensene for å se hvor langt hun kunne gå før hun ble oppdaget. Det er noe usikkert hva slags medikamenter Toppan benyttet, men mens hun utdannet seg til sykepleier ved Cambridge Hospital, så ble hennes pasienter ofte forsøkskaniner ved å blande ulike doser av morfin og atropin for å se hvordan nervesystemet deres reagerte, men også stryknin ble forsøkt da hun forgiftet sin . Hun opererte i delstaten Massachusetts mellom 1895 og 1901.

I 1902 ved rettshuset i Barnstable County, nær Cape Cod i Massachusetts ble hun funnet ikke skyldig på grunn av at hun ble vurdert ikke tilregnelig. Hun ble innlagt på livstid ved Taunton Insane Hospital hvor hun døde den 17.august 1938 i en alder av 84.

Hennes sak er unik blant medisinske mordsaker, på grunn av hennes brutalt ærlige tilståelse og hennes nytelse av å begå mord. Hennes historie er et sterkt eksempel på hvordan enkelte individer kan gjemme sine mørkeste begjær bak en maske av omsorg.

En sterkere tillit

Disse sakene om sykepleiere som dreper er selvsagt eksepsjonelle, men de viser også at det er viktig med skikkelig tilsyn og en trygg tillit, spesielt når flere av de kan ta liv i løpet av flere år uten å bli oppdaget. En manglende oversikt over forbruk av medikamenter, og et miljø hvor mistanker enten ble ignorert eller ikke godt nok etterforsket var alle faktorer til disse dødsfallene. Det setter søkelyset på viktigheten av et skikkelig tilsyn, grunnleggende bakgrunnssjekker og en åpen kommunikasjon internt. En må muligens også ha en psykologisk evaluering, når man er i en posisjon hvor en kan bestemme mellom liv og død.

Disse personene tilhører riktignok en ørliten minoritet, men det finnes alltids noe å lære, som kan benyttes i de bransjer hvor menneskeliv står på spill. Ved å forstå de mørke sidene ved omsorg, kan man lettere beskytte både pasienter og omsorgsarbeiderne. Tragedier som dette er noe man kan reflektere over, og hvordan balansere tillit og ansvar innen helsevesenet.