Found Footage – Opphavet

Found footage – en subsjanger mange tror oppstod med filmen The Blair Witch Project fra 1999. Men både innen film og litteratur finner vi eksempler lenger tilbake i tid. Hovedsakelig har found footage vært knyttet til skrekk og grøss, men har i de senere årene spredd seg til andre sjangere. Eksempler på dette er science fiction (Chronicle, 2012), komedie (Project X, 2012), thriller (End of Watch, 2012) samt til og med familiefilmer (Earth to Echo, 2014). Found footage er en subsjanger hvor konseptet dreier seg om funnet film etter personer som for eksempel har forsvunnet på mystisk vis. Filmen består av videomaterialet som, ofte filmet med håndholdt kamera, ble funnet etter søk etter de savnede. Subsjangeren har gjerne et elsk/hat-forhold hos folk – enten elsker man det fordi det føles mer realistisk, råere og man kommer tettere innpå rollefigurene, eller så hater man det fordi man synes det bare er risting av et håndholdt kamera med dårlig lyd. The Grim Reaper er blant dem som elsker sjangeren.

I litteraturen har denne måten å skrive på eksistert helt siden 1600-tallet. Wikipedia kaller det en “epistolary” roman. Jeg har ikke funnet noen oversettelse til norsk av begrepet, så i denne artikkelen vil jeg benytte meg av det engelske ordet. Definisjonen derimot er langt enklere å oversette, epistolary betyr å skrive en bok i

form av en rekke enkeltstående dokumenter. Brev er det vanligste eksempelet, men også sider fra en dagbok, avisklipp og e-poster kan også benyttes. Den tidligst kjente romanen skrevet i dette formatet er Love-Letters Between a Nobleman and His Sister, skrevet av Aphra Behn. Dette verket kom ut i 3 volum – i 1684, 1685 og 1687. Etter hvert skrev flere forfattere bøker i formen epistolary. Dette inkluderer blant annet Jean-Jacques Rousseau (Julie, ou la nouvelle Hèloïse, 1761), Jane Austen (Lady Susan, 1794), Mary Shelley (Frankenstein, 1818) og Bram Stoker (Dracula, 1897).

Cannibal Holocaust, regissert av Ruggero Deodato, er regnet som den første foundfootage-filmen. Historien forteller om et team med dokumentarskapere som er savnet i Amzonas mens de lette etter stammer av innfødte som også var kannibaler. En ekspedisjon ledet av Harold Monroe, en professor fra New York University, reiser til jungelen for å lete, men det eneste de finner er deres filmmateriale. I Norge var Cannibal Holocaust for øvrig ulovlig frem til 2005.

Vi hopper litt frem i tid igjen, til 1999. The Blair Witch Project skremmer vannet av kinogåere verden over.

Med et budsjett på kun 60 000 amerikanske dollar (i underkant av 480 000 kroner med dagens kurs), kan filmen trygt kalles en kassasuksess etter å ha tjent inn rett under 249 millioner dollar (1,9 milliarder kroner med dagens kurs). En av grunnene til

at denne filmen gjorde found footage-sjangeren mainstream, var veldig smart markedsføring. Skaperne Daniel Myrick og Eduardo Sanchez skapte en illusjon om at filmen var ekte, at forsvinningen av de tre hovedrolleinnehaverne faktisk hadde skjedd. Undertegnede var blant de som gikk fem på.

Det er nettopp dette som gjør denne subsjangeren så effektiv. Ja, man kan argumentere om at filmen ikke er skummel fordi bildet er uklart og ute av fokus og lyden blir noen ganger forvrengt. Men det er nettopp slike ting som gjør disse type filmer bra – man kommer mye tettere på rollefigurene. Ved å filme alt med håndholdte kameraer, så blir det mer realistisk, råere og man kommer tettere på karakterene i filmen.

Som tidligere nevnt i sammenheng med The Blair Witch Project, så er det muligheter for å tjene store penger i etterkant. En film i subsjangeren found footage vil ha betydelig lavere produksjonskostnader, og produserer man en kortfilm så kan man eventuelt markedsføre seg selv ved å publisere filmen gratis på Youtube. Mulighetene er endeløse, og The Grim Reaper applauderer alle amatører der ute som drømmer om å slå gjennom.