Robert Franklin Stroud (28. januar 1890 – 21.november 1963), bedre kjent som fuglemannen fra Alcatraz var en dømt morder, forfatter og en av USAs mest kjente kriminelle. Bak murene ble han en respektert ornitolog hvor han jobbet med fugleoppdrett, som han solgte til andre ornitologer og forskere. Stroud satt fengslet i omtrent hele sitt voksne liv, fra 1909 til hans død i 1963.
Les del 2 her.
En ulykkelig begynnelse
Robert Franklin Stroud ble født 28.januar 1890 i Seattle, Washington. Hans var Elizabeth og Ben Strouds første barn sammen, men hans mor hadde to døtre fra et tidligere ekteskap. Roberts bror, Marcus, ble født syv år senere i 1897. Elizabeth var ganske hengiven mor som ofte måtte beskytte barna fra deres alkoholiserte far. Det var ikke alltid hun lyktes med dette, og barna ble regelmessig utsatt for både vold og psykisk misbruk. Robert ble spesielt påvirket av farens oppførsel, og utviklet etter hvert et intenst hat mot ham.
I 1903 rømte den da 13 år gamle Robert hjemmefra og dro på en utforskende reise på kryss og tvers av landet. Han hadde kun en utdannelse på nivå med en tredjeklassing men var fast bestemt på å skape sin egen lykke i verden. Han tok strøjobber mens han reiste fra sted til sted, og hadde som regel knapt råd til å spise. Men den unge Robert Stroud elsket friheten hans uavhengighet hadde gitt ham.
Han returnerte hjem i en alder av 17, hvor han opplevde at hans familie hadde blitt relativt velstående, til tross for at forholdet mellom hans foreldre var skrantende. Elizabeth og Bens ekteskap hadde blitt gradvis dårligere med årene på grunn av Bens uberegnelige drikking og stadige utroskap. Det tok ikke lang tid før Robert igjen forlot hjemstedet – denne gangen med kurs for Alaska. En reise som ville forandre livet hans.
I løpet av sommeren i 1908 hadde den nå 18 år gamle Robert Stroud fått jobb på jernbanen i Katalla, Alaska. Det var hardt arbeid, men Robert tjente gode penger. Etter hvert ble han flyttet til Cordova. Det var her han skulle møte og få et forhold med den irske danseren og prostituerte Kitty O’Brien. Det finnes flere forskjellige historier om parets forhold. Det ble hevdet at det kun var forretningsmessig og at Robert bare tjente penger på å være en hallik for Kitty. Andre har hevdet at det var ekte kjærlighet mellom de to og at de hadde et håp om å bygge en fremtid sammen. Begge tilbragte uansett mye tid sammen og hadde et felles mål om å gjøre det beste ut av hva de hadde under omstendighetene. Robert ønsket å få mer økonomisk stabilitet og hadde flere forskjellige jobber, blant annet ved å selge popkorn og som bygningsarbeider.
I august 1908 traff de en gammel bekjent fra Katalla ved navn F.K. «Charlie» von Dahmer. Charlie var en velkledd 28 år gammel bartender av russisk herkomst, men med et noe tvilsomt rykte. Han var på vei til en ny jobb ved en bar i Juneau, og snakket ofte varmt om byen som var i rivende utvikling.
Juneau hadde tidligere vært en del av Alaskas gullrush, fylt med potensiale og muligheter. Tanken på å flytte til delstatens hovedstad var fristende for Robert, og han overbeviste Kitty til å bli med ham. Det var en avgjørelse han ville angre på resten av sitt liv. Den 18.januar 1909 hadde Charlie engasjert Kittys tjenester, men kunne ikke betale og svarte i stedet med å slå henne. Under krangelen ble også et smykke som inneholdt et bilde av hennes datter ble revet fra halsen hennes. Da Robert Stroud fikk høre hva som hadde skjedd, oppsøkte han Charlie og en krangel oppsto mellom de to som resulterte i sistnevntes død av en skuddskade. Stroud gikk så til politiet, overga seg selv og våpenet. I følge politirapportene hadde Robert slått Charlie bevisstløs og så skutt ham fra kloss hold.
Roberts mor, Elizabeth, reiste hurtig til Alaska for å hjelpe sin sønn da hun fikk høre om mordet. Hun hyret en advokat i håp om at Robert ville bli frikjent for uaktsomt drap. Et håp som raskt skulle bli knust da rettsaken startet. Dommer E.E. Cushman var ivrig etter å sette sitt preg på det juridiske systemet, og bestemte seg for å sette et eksempel med Roberts sak overfor de som tydde til vold i hans område. Cushman benyttet lovens fulle makt for å straffe Stroud.
I august 1909 ble Robert Stroud dømt til lovens strengeste straff – 12 års fengsel ved McNeil Island Penitentiary. Den høstet ble Robert sendt med båt til den lille øya i Puget Sound, vest for Seattle. Idet han passerte fengselsmurene skulle han bli utsatt for en ny måte å leve på, som da var stort sett ukjent for de på utsiden.
Tilværelsen bak murene
Stroud lærte seg fort fengselets regler, da han raskt forsto at det ville være essensielt for at han skulle overleve. Han visste at enhver ulydighet ville bety alvorlige skader fra vaktene, som jevnlig truet fangene med fysisk avstraffelse ved den minste overtredelse. Det var en verden Robert ville komme til å hate, men også en verden han ikke kunne rømme fra. Ukentlige brev fra Kitty og hans mor var den eneste kontakten han hadde med verden på utsiden av murene. I løpet av sine første år hørte han aldri noe fra verken sin bror eller far, og så sin mor kun ved en anledning.
Mens han satt fengslet ble Robert stadig mer desillusjonert av tanken på å kunne ha et normalt liv. Han ble en kald og bitter mann, fylt av sinne over de dårlige kortene skjebnen hadde gitt ham. En dag fikk sinnet et utløp da han havnet i krangel med en annen fange som hadde tystet på ham for å stjålet litt mat. Krangelen resulterte i at Robert knivstakk og såret tysteren for sin mangel på lojalitet mellom fanger. Som straff fikk Robert lagt til ytterligere seks måneders soning i tillegg til dommen på 12 år. Men mesteparten av soningen ville ikke skje ved McNeil Island. I 1912 ble han og flere andre fanger flyttet fra det overbefolkede fengselet i Seattle til det nye høysikkerhetsfengselet i Kansas, kjent som Leavenworth Federal Penitentiary.
En ny tid
Robert gikk gjennom drastiske forandringer ved Leavenworth. Han fikk et håp om å utvide sin utdannelse, og meldte seg på flere ulike brevkurs, blant annet astronomi. konstruksjonteknikk og fysisk vitenskap. Det var gjennom disse kursene at han oppdaget sin lidenskap for kunnskap og hans spirende intelligens. For en som bare hadde en tredjeklasses utdannelse, var både andre fanger og vakter overrasket over hvor bra Robert presterte. Men hans høye karakterer og prestasjoner var bare grunnlaget for hva som senere skulle lede til mer avanserte studier.
Stroud utviklet seg ikke bare akademisk, men også spirituelt. I følge psykologen Thomas E. Gaddis, som senere skrev en bok om Robert Stroud, ble han begeistret for teosofi – en religion som kombinerer forskjellige former for filosofi, vitenskap og religion. Dette ble noe Robert studerte nærmest på daglig basis og gav ham etter hvert en grad i åndelig frigjøring som gjorde det lettere for ham å akseptere omstendighetene han befant seg i. Hans ideologi og interesse for læring skulle senere hjelpe ham gjennom de mest vanskelige årene i hans liv.
I 1915, etter å ha slitt med kroniske smerter i lang tid, ble han innlagt på fengselets sykestue, hvor han fikk diagnosen Brights sykdom. Sykdommen skaper betennelser i nyrene som kan skape et høyt blodtrykk, feber og et oppblåst ansikt. Den 1,90 meter høye Stroud ble gradvis mer avmagret og svak av smerter ettersom helsen ble mer skrøpelig. Han fryktet at sykdommen ville kreve hans liv før han hadde mulighet til å få se familien sin igjen.
Mens Robert var syk, flyttet moren hans til Kansas for å være nær sin sønn. Da hun lærte om hvor alvorlig sykdommen var, skrev hun til USAs riksadvokat med en bønn om hans løslatelse, men hennes bønner falt for døve ører. Etter hvert begynte Robert å vise tegn til bedring, men han var fortsatt svekket av sykdommen. Han tilbragte store deler av sin tid i cellen hvor han ble stadig mer frakoblet og bitter på grunn av de kroniske smertene. Robert begynte også å forlate store deler av kursene og studiene som hadde gitt han mye glede. Hans sinne og depresjon ble videre forverret grunnet spenninger mellom ham og en ny, ondsinnet vakt kalt Andrew F. Turner. Turner var en vakt som likte å terge fangene til de reagerte både med frykt og sinne, hvor på han ikke var redd for å benytte kølla. Robert var intet unntak og hans intense hat mot Turner skulle vise seg å få dødelige konsekvenser.
I 1916 reiste Marcus Stroud til Leavenworth for et etterlengtet besøk med sin eldre bror, men ble avvist da han ankom fengselet. En rasende Robert fortalte dette til en medfange, som ble overhørt av Turner. Turner svarte med å skrive en rapport på Robert for brudd på stillheten, da kommunikasjon mellom fangene ikke var tillatt. Rapporten sørget for at Roberts besøksprivilegier ble inndratt, som følgelig økte hans raseri.
I mars samme år gikk Stroud inn i messa som var full av tusenvis av andre fanger. I følge Gaddis rakte Stroud av ukjent grunn opp hånden og ble imøtekommet av Andrew Turner. Ord ble vekslet mellom de to, men samtalen druknet i den høye lyden fra messa fylt av de andre innsatte. Plutselig trakk Turner frem kølla, men Robert fikk tak på den før Andrew klarte å bruke den. De to kjempet i flere sekunder, før Robert trakk frem en kniv han hadde gjemt på innsiden av skjorta. Turners ansikt ble fylt med sjokk da Stroud stakk ham i brystet, før han falt død om på gulvet.
Stroud ble umiddelbart omringet av de andre vaktene og satt i isolasjon, hvor han ble sittende og vente på rettsaken. Fengselsmyndighetene og deres advokater, ledet av statsadvokat Fred Robertson, jobbet hardt for å bygge saken mot Stroud med et mål om å overbevise staten om å gjeninnføre dødsstraff i Kansas.
En ny dom
Så fort moren Elizabeth fikk høre hva som hadde skjedd, engasjerte hun advokaten L.C. Boyle for å forsvare sønnen. Men selv Boyle, kjent for å være en av Kansas beste forsvarsadvokater, visste han hadde en vanskelig sak foran seg. Stroud hadde tross alt drept Turner foran over tusen innsatte og flere vakter.
I mai 1916 presenterte advokatene sine argumenter til dommer John C. Pollock og en jury av 12 likemenn. Begge sider hadde vitner som inkluderte både fanger og vakter, men etter bare fire dager ble Robert Stroud funnet skyldig i overlagt drap, og ble dømt til døden ved henging. Forsvarsadvokat Boyle begynte umiddelbart arbeidet med en anke og i desember samme år ble dommen funnet ugyldig siden medlemmene av juryen ikke hadde uttalt om de ønsket å benytte lovens strengeste straff. En ny rettsak ble satt til å starte det påfølgende året.
I tiden mellom rettsakene jobbet Elizabeth Stroud utrettelig med å finne hjelp til å forhindre dødsstraff. Sønnen Robert hadde så vidt unngått dødsstraff en gang, og hun fryktet at han ikke ville gjøre det ved neste rettsak. Hennes argument var at Kansas hadde gjort dødsstraff ulovlig flere tiår siden, og det ville være urettferdig å gjeninnføre en så inhuman lov. Etter å ha kontaktet flere kvinne- og reformasjonsgrupper fant hun støtten hun så desperat ønsket. Gruppene uttalte offentlig deres syn på dødsstraff, og gikk til og med så langt som å anmode juryen om å ikke be om en slik type straff. Dette gjorde dommer Pollock såpass rasende at hans objektivitet begynte å feile, og han ble erstattet av J.W. Woodrough i løpet av den andre rettsaken i 1917.
Strouds advokater forsøkte å bevise at Robert ikke kunne holdes ansvarlig for mordet grunnet en mental ubalanse. Hvis de kunne bevise at han var mentalt inkompetent, så hadde de en mulighet for at han kunne bli frifunnet. Flere psykiatere støttet opp om forsvarets argument med vitnemål om at Stroud var gal og psykopatisk. En annen strategi forsvaret hadde var å bevise at Stroud handlet i selvforsvar. De presenterte vitner som fortalte at Turner hadde truet Robert med en kølle før mordet. De hevdet videre at Turner hadde et dårlig rykte i fengselet siden han ofte brukte kølla for å true innsatte.
Aktoratet på sin side argumenterte med at Stroud var ved sine fulle fem og var en kaldblodig morder. De hevdet at han visste hva han gjorde, og flere psykiatere vitnet om hans mentale stabilitet. De presenterte også vitnemål fra innsatte som beskrev Robert som en følelsesløs og reservert person, uten et snev av anger for å ha tatt livet av Andrew Turner.
I mai 1917 var juryen i forhandlinger i flere timer før de fant Robert Stroud skyldig, dog uten å dømme ham til døden. En lettet mor omfavnet sin sønn i rettsalen mens publikum fulgte med i vantro. I stedet for dødsstraff, ble Stroud dømt til livstid i fengsel.
Dog Robert var fornøyd med å ha unngått døden for andre gang, var han mindre fornøyd med hvordan rettsaken hadde foregått. Han opplevde rettergangen som urettferdig da forsvaret ikke fikk presentere kritiske beviser eller bringe inn flere vitner som hadde styrket saken hans. Bevis ble også ulovlig konfiskert fra ham uten tillatelse eller rettskjennelse. Med veldig lite å tape, bestemte Robert seg for å utfordre systemet. Advokatene hans anket saken på bakgrunn av at Stroud hadde blitt nektet konstitusjonelle rettigheter. Igjen ble rettsaken kjent ugyldig, og en ny sak skulle gjennomføres i 1918.
Robert E. Lewis fra Denver, Colorado ble satt som dommer i saken, men da saken mot Robert Stroud skulle starte dukket ikke advokatene hans opp. Dette gjorde dommer Lewis rasende, som umiddelbart diskvalifiserte advokatene og tildelte Stroud nye advokater. Robert var sjokkert over dette, og det så ut til at hans opprinnelige advokater hadde nedprioritert saken hans. En større overraskelse kom da han fikk vite at advokatene hadde forhandlet med aktoratet og blitt enige om at Stroud skulle si seg skyldig i uaktsomt drap. Robert protesterte, siden avtalen var gjort uten hans tillatelse og at de nye advokatene ville ha liten eller ingen tid til å forberede saken. Dommeren ga Stroud medhold i dette, og utsatte saken.
I juni 1918 skulle rettsaken omsider starte. Vitnemål fra de tidligere rettergangene ble presentert, sammen med nye bevis og vitner for begge sider. Aktoratet hadde blant annet kalt inn fengselets lege for å vitne på deres vegne. Etter en ukes tid var argumentasjonen sluttført og juryen kunne starte sine forhandlinger. I slutten av måneden ble Robert Stroud dømt for overlagt drap, og juryen foreslo igjen dødsstraff. Dommer Lewis fastsatte dødsstraffen som skulle finne sted i november.
Strouds advokater anket saken til høyesterett, som midlertidig stoppet dødsstraffen mens de vurderte saken. Retten nådde til slutt en avgjørelse i 1919 hvor de fastholdte den opprinnelige dommen og avviste flere høringer i saken. Henrettelsen skulle nå finne sted den 23.april 1920. Mens Robert satt i isolasjon begynte Elizabeth å gå tom for muligheter til å hjelpe sønnen. Hennes siste mulighet var å søke om Executive Clemency – hvor personer som presidenten og guvernører kunne gi en benådning. Hun skrev om sønnens trøblete fortid, om hans alkoholiserte far, alle feilene ved rettergangene og hvordan hennes sønns fengsling hadde påvirket familien.
President Woodrow Wilson mottok søknaden og stoppet dødsdommen. Robert Strouds liv var reddet for tredje gang, og dommen ble omgjort til livstid i fengsel. Han ble så flyttet til isolasjon i fengselet, fikk ikke lov til å ha kontakt med andre innsatte og kunne trene i 30 minutter hver dag. Mange hadde kanskje sett på livstid som en dødsdom i seg selv, men for Robert var det som en mulighet for et nytt liv.
Vær den første til å kommentere