Fuglemannen del 2 av 2

Robert Franklin Stroud (28. januar 1890 – 21.november 1963), bedre kjent som fuglemannen fra Alcatraz var en dømt morder, forfatter og en av USAs mest kjente kriminelle. Bak murene ble han en respektert ornitolog hvor han jobbet med fugleoppdrett, som han solgte til andre ornitologer og forskere. Stroud satt fengslet i omtrent hele sitt voksne liv, fra 1909 til hans død i 1963.

Les del 1 her.

Fengselsfugl

I løpet av de neste årene mens Robert sonet dommen sin hadde han noen privilegier som han utnyttet til det fulle. Han mottok en del materiell og lærte både å skrive og male via korresponderende lærere. Han begynte også å lage ulike typer gratulasjonskort som moren kunne selge med det formål å kunne hjelpe sin aldrende mor økonomisk.

Men det skulle være i juni 1920 hvor han fant hobbyen som skulle forandre livet hans. Etter et alvorlig tordenvær kom Robert over restene av et fuglerede med tre nyklekte spurver. Redet hadde blitt ødelagt ettersom greinen det hvilte på hadde brukket i løpet av stormen. Robert tok det med til cellen og tok hånd om fuglene ved å lage et nytt rede og sørge for mat. Det tok ikke lang tid før han utviklet et tett bånd med de fjærkledde krabatene. Han begynte å lese alle bøker om fugler i fengselets bibliotek hvor han lærte hvordan han skulle ta hånd om dem, og til og med hvordan lære dem noen triks. Fuglene ga Robert trøst, tilfredstillelse og en mening i et ellers innholdsløst liv. Han klekket også en plan om hvordan han kunne drive med fugleoppdrett for å tjene litt penger. Han forlot fort gratulasjonskortene til fordel for oppdrett av kanarifugler, og etter hvert begynte flokken å øke i antall.

Direktør William Biddle var imponert over Strouds entusiasme med fuglene. Han så ut til å ha et nytt syn på livet, og generelt sett ble isolasjonsavdelingen forvandlet fra den mest farlige til den mest rolige etter fuglenes ankomst. Biddle lot Robert ha noe nødvendig utstyr tilgjengelig for å lage fuglebur, som fostret hans forretningsidè og forkjærlighet for fugler. Direktøren arrangerte også omvisninger i avdelingen, som inkluderte Strouds celle. De besøkende fikk tilbud om å kjøpe en av hans kanarifugler, hvilket mange faktisk gjorde. Etter hvert ble forretningen relativt lukrativ og fortjenesten gikk med til å hjelpe hans mor Elizabeth, samt nytt utstyr og mat til fuglene.

Strouds interesse var ikke utelukkende av økonomisk interesse. Han hadde en genuin kjærlighet for dyrene og ønsket å lære så mye om dem som mulig. I løpet av de kommende årene studerte han dem med intens fascinasjon og noterte flittig ned sine observasjoner. Han eksperimenterte også med forskjellige oppdrettsteknikker og dietter som bidro til å øke forplantningen av arten.

Etter hver ble eksperimentene hans mer og mer avanserte. Ved bruk av provisoriske materialer og hjelp fra fengselets laboratorium tok Stroud kulturer av sykdomsbakterier fra fuglene for å studere dem. Han studerte også deres anatomi gjennom disseksjon. Roberts flokk med kanarifugler vokste jevnt og trutt, ved 1927 hadde han godt over 150 fugler som bodde sammen med ham i cellen. Hans oppdagelser skulle senere føre til grensesprengende forskning som fikk en stor påvirkning på ornitologer over hele verden.

I løpet av våren 1927 ble en av Strouds verste mareritt en realitet. Mens han stelte fuglene, begynte han å legge merke til at noen av dem så sykelige ut. Bare etter noen uker hadde flere av de syke fuglene dødd av en mystisk sykdom som han mistenkte var sepsis. Sykdommen hadde begynt å drepe hans elskede kanarifugler.

Thomas E. Gaddis uttalte at Robert desperat begynte å eksperimentere med forskjellige miksturer som inneholdt oksiderte salter blandet med syre i et forsøk på å utvikle en kur. Etter et par dager hadde han funnet en løsning som tilsynelatende eliminerte sykdommen, uten å skade fuglene. Stroud utførte analyse av bakteriekulturer i fengselets laboratorium og oppdaget at det var tre varianter av sepsis som herjet blant fuglene hans, for øvrig den første oppdagelsen av dette noensinne.

Strouds oppdagelser og ikke minst kur skapte oppmerksomhet og anerkjennelse i et av de mest prestisjefylte ornitologiske magasinene på den tiden, Roller Canary Journal samt flere andre magasiner. På slutten av 1920-tallet fikk han riksdekkende anerkjennelse for hans informative og grensesprengende artikler. Robert sendte i løpet av årene all informasjon og oppdagelser til diverse fugle-relaterte magasiner i håp om å redde fugler over hele landet.

Robert Stroud følte han hadde betalt sin gjeld til samfunnet, basert på sine nylige prestasjoner. Han hadde fått en utdannelse og hadde bidratt med betydelig forskning innen ornitologi. I 1928 gjorde han som hans mor hadde gjort flere år tidligere, å søke om en benådning (Executive Clemency) i håp om at han igjen kunne delta i samfunnet. Det var så mye forskning han ønsket å gjøre på utsiden av murene, men det skulle aldri skje. USAs president Calvin Coolidge avslo Strouds søknad.

Men det stoppet ikke Roberts forskning. I 1929 hadde han flere gjennombrudd i sine ornitologiske studier. I følge Gaddis, førte noen av hans oppdagelser til en behandling av tyfus-lignende sykdommer hos kanarifugler og kilden til en infeksjon som var vanlig blant den typen fugler. Strouds vitenskapelige innsats ga ham respekt i forskermiljøet, blant fugleoppdrettere og eiere av kanarifugler. En eier av prisvinnende kanarifugler, Della May Jones, var spesielt imponert og nysgjerrig på denne mystiske fugledoktoren.

Lurte systemet

Della Jones, en middelaldrende enke fra Indiana ble interessert i Robert Stroud etter å ha lest flere av hans artikler som ble publisert i hennes favorittmagasin. En dag tilbød hun en av sine prisvinnende kanarifugler som premie i en konkurranse i magasinet Roller Canary Journal. Stroud vant konkurransen og fuglen ble sendt til ham sammen med et brev fra Della hvor hun spurte om hans enorme kunnskap om fugler. De to begynte etter hvert å skrive til hverandre på jevnlig basis.

I april 1931 besøkte Della Robert i Leavenworth hvor de diskuterte en mulig idè for å selge Strouds fuglemedisin, som Della ønsket å investere i. Hun flyttet så til Kansas, full av entusiasme for å starte en forretning med Robert. Så fort butikken var etablert, ville det ikke gå lang tid før det ble en suksess. Fugleeiere og oppdrettere fra hele landet ønsket å kjøpe medisinen. Det meste av det han tjente sendte Stroud til sin mor som hadde problemer med å få endene til å møtes mens den store depresjonen herjet landet.

Samme år havnet Robert og Dellas forretning i klammeri med fengselsvesenet (Federal Bureau of Prisons). Stroud fikk beskjed om å stoppe all virksomhet og kvitte seg med fuglene. De nedslående nyhetene ble et stort sjokk for Robert. Han ønsket å vite hvorfor noen ville ødelegge flere tiår med hardt arbeid som hadde holdt ham unna trøbbel og sørget for store bidrag til samfunnet. Stroud protesterte umiddelbart – han sendte brev til radiostasjoner, myndighetene, fuglemagasiner og andre relaterte organisasjoner. Han var desperat, og forsøkte å kontakte enhver person som potensielt kunne hjelpe ham å redde både fuglene og forretningen hans. Della May Jones hjalp Robert få brevene ut av fengslet og sendt til de rette personene.

Fugleelskere over hele landet ble sinte og engasjerte da de fikk høre om Roberts situasjon. De begynte å skrive protestbrev til kongressmennene i Kansas og uttalte deres misnøye med avgjørelsen i riksdekkende media. Della, som ledet kampanjen, startet også underskriftskampanjer som skulle overleveres til USAs president. Hun samlet inn omtrent 50 000 signaturer før det ble sendt til det hvite hus.

Det skapte så mye press fra offentlige og statlige instanser at fengselsvesenet begynte å nekte for at Stroud noensinne hadde fått beskjed om å kvitte seg med fuglene eller forretningen. Kampen var tilsynelatende vunnet – Robert fikk beholde begge deler. Men, han fikk kun beholde en veldig liten del av profitten. Det var ikke nok til å både hjelpe hans mor, og for å kjøpe utstyret han trengte. Igjen protesterte Robert – han kalte det en sosialisering av hans forretning fra fengselsvesenet. Stroud lagde så mye bråk at myndighetene bestemte seg for å forhandle med ham, i håp om at det ikke skulle tiltrekke seg mer negativ oppmerksomhet fra media og offentligheten. Etter hvert ble de enige – og selv om Robert ikke fikk noe mer penger, så fikk han en ny og større celle og tilgang til alt utstyr han måtte trenge for å utføre arbeidet sitt. Men de irriterte høye herrer i fengselsvesenet hadde blitt veldig lei av Strouds stadige begjæringer, fjernet flere av hans privilegier. Blant annet ble hans ukentlige korrespondanse med fugleelskere fra hele landet, som normalt skrev til ham hver uke, sterkt begrenset.

Stroud brukte all sin ledige tid til å notere ned alt han hadde lært fra sine studier av fugler. Han samlet alt til et manuskript, som han håpet å få publisert ved hjelp av redaktøren i magasinet Roller Canary Journal. I 1933 ble boken Diseases of Canaries publisert, men Stroud mottok ingen inntekter fra boken. Den samme mannen som hadde hjulpet ham å få publisert boken, stjal også hans del av inntektene. Dette gjorde Robert så rasende, at han kjøpte en annonse i et konkurrerende magasin som informerte om den urettferdige behandlingen han hadde fått fra han som publiserte boken hans. Redaktøren tok til motmæle og klaget til fengselsvesenet som straffet Stroud ved å starte prosedyren for å flytte ham til et nytt fengsel, det notoriske Alcatraz.

Robert fant en obskur lov som sa at hvis han var gift i delstaten Kansas, så ville han ha rettigheter til å kunne bli værende i delstaten sammen med sin ektefelle. Han kontaktet umiddelbart Della og informerte henne om hans situasjon og dette mulige smutthullet i loven. De to ble enige om å gifte seg under føderal lov, som kun behøvde en attestert kontrakt signert av begge parter. 21.oktober 1933 fikk ledelsen ved Leavenworth vite at en av deres mest problematiske fanger hadde giftet seg i all hemmelighet, uten deres tillatelse. Nyheten falt ikke i god jord hos fengselets direktør, som allerede var frustrert over Strouds vanskeligheter med å følge hans system. Direktøren sto for øvrig ikke alene om dette, da Roberts mor også ble opprørt da hun hørte om ekteskapet.

Siden begynnelsen av Strouds fengsling, følte Elizabeth at kvinner bare førte til problemer for Robert. I tillegg var hun veldig sjalu, til tross for at Della hadde kjempet utrettelig på Roberts vegne. Etter å ha fått vite om ekteskapet, kuttet moren alle bånd til sønnen – de skulle forbli slik til hun døde i 1937.

Robert hadde igjen funnet veien rundt systemet, som tillot ham å bli værende ved Leavenworth, selv om ledelsen ved fengselet gjorde sitt for å gjøre hans opphold så miserabelt som mulig. De så på Stroud som en trøbbelmaker og en torn i fengselets side. I 1937 ble hans privilegier ytterligere redusert, blant annet ved å nekte ham å korrespondere med hans kone, Della. I årene som fulgte fikk han aldri det privilegiet tilbake. Det var hans straff for å skape uønsket oppmerksomhet ved fengselet og generelt være en plage.

Men kummerlige forhold til tross, det stoppet ikke arbeidet hans. Stroud fortsatte sin forskning og noterte ned sine observasjoner. Han fortsatte også å selge kanarifugler og opprettholdt sitt gode rykte i miljøet. Han fikk også anerkjennelse fra J. Edgar Hoover som kjøpte en fugl fra Robert til sin mor.

I 1937 fikk Robert Stroud mulighet til å søke om prøveløslatelse. Han søkte, i håp om å kunne bidra til samfunnet igjen og utnytte sin store kunnskap innen ornitologi. Men til hans store skuffelse, ble søknaden avslått.

I løpet av de neste to årene fordypet Robert seg i forskning og skriving, siden han hadde veldig lite annet å fylle tiden med. Hans innsats medførte en oppdagelse av enda en kur for en fuglesykdom. Han skrev en omfattende bok om fugler, som inneholdt illustrasjoner han hadde laget selv. Hans bror Marcus hjalp ham å få boken, Stroud’s Digest on the Diseases of Birds publisert i 1942.

Samtidig ble helsen hans stadig dårligere. Han var døden nær av en lungebetennelse, og hadde samtidig store problemer med symptomene fra Brights sykdom. Stroud fikk også problemer med prostataen, og slet daglig med sterke smerter uten å få noe lindring. Og da det så ut til at det ikke kunne bli noe verre ble han vekket tidlig den 15.desember 1942 med beskjed om at han skulle flyttes. Destinasjon? Et høysikkerhetsfengsel plassert på en liten øy utenfor San Francisco.

«The Rock»

Siden 1861 hadde Alcatraz fungert som et militært fengsel. Men fra 1934 hadde sivile fanger fra rundt om i landet også blitt transportert hit. De fleste fangene som ble overført til øya var hardkokte kriminelle – blant andre Machine Gun Kelly, Arthur R. «Doc» Baker, Al Capone og Floyd Hamilton. Fengselet fikk raskt et dårlig rykte blant landets innsatte og fikk klengenavn som «The Hell Hole» og «The Rock».

Den daglige rutinen var streng. De fleste fangene ble fratatt privilegiene de hadde hatt ved andre fengsler. I følge Michael Esslingers artikkel Alcatraz: Rigid and Unusual Punishment ble flere innsatte nektet å snakke, nektet lesestoff fra biblioteket og nektet besøk fra familiene deres. Esslinger uttalte at hvis noen av reglene ble brutt, ble fangene tvunget til å dra rundt på en fem kilos jernkule festet til beinet deres med kjetting. De ble også utsatt for grov vold fra vaktene, satt i isolasjon eller satt til hardt, fysisk arbeid. Det var flere innsatte som ble psykisk knekt, noen begikk selvmord eller forsøkte å rømme mens andre forsøkte å overleve soningen.

Da Robert Stroud ankom Alcatraz i desember 1937 var han allerede klar over øyas notorisk dårlige rykte. Han hadde hørt historier fra andre innsatte i Leavenworth. Stroud ble fratatt privilegiet med å ha fugler og drive med oppdrett, men fikk lov til å lese fuglemagasiner, korrespondere med andre fugleelskere og fikk muligheten til å trene flere timer i uken. Han fikk også tilgang til biblioteket hvor han fikk tak i og studerte utallige lovtekster. Med sin nye kunnskap om loven, startet han å sende begjæringer til myndighetene for å bli løslatt. Han hevdet i brev etter brev at hans lange tid bak murene var en grusom og uvanlig form for straff, men begjæringene hans ble stadig avvist.

Stroud utnyttet frustrasjonen til å skrive en ny bok som fortalte om historien til det amerikanske fengselsystemet fra perspektivet til en straffedømt. Boken fikk tittelen Looking Outward: A History of the U.S. Prison System from Colonial Times to the Formation of the Bureau of Prisons. Han håpet boken ville belyse hvordan systemet i løpet av denne tiden hadde sviktet. Han inkluderte blant annet diskusjoner rundt reformasjoner som hadde lykkes og mislykkes, soningsforhold og hvor effektive eller ineffektive ledelsen i fengslene var. Manuskriptet var hans andre bok om livet bak murene – den første var en biografi med tittelen Bobbie. Stroud fikk aldri se manuskriptene bli publisert – det skulle gå mange år etter hans død før dette ble en realitet.

Mens han skrev disse manuskriptene, ble Stroud også alvorlig syk. Han fortsatte å slite med store smerter knyttet til nyrene og galleblæren. Smertene ble til tider så akutte at han ble overført til sykestuen for lindring og medisiner. Men han lot aldri plagene stoppe ham fra å kjempe for det han mente var hans rett til frihet.

I løpet av de neste årene sendte Stroud inn flere begjæringer til høyesterett, men disse ble fortsatt avvist. Frustrert over systemet og sliten av livet bak murene, forsøkte han å ta sitt eget liv med en overdose av smertestillende i desember 1951. Det så ut til at han feilet i å så sin frihet, men også med selvmordet da han våknet neste dag, fortsatt omringet av fengselsmurene.

Etter å ha sonet nesten 50 år i fengsel, ble Robert Stroud overført til et fengselssykehus i Springfield, Missouri. Til tross for at han nå hadde mer frihet enn han noen gang hadde hatt på fem tiår, var han likevel ikke fornøyd og fortsatte å sende begjæringer til høyesterett.

21.november 1963 fant Stroud endelig hvile etter mange, mange års kamp. Den da 73 år gamle Robert ble funnet død av naturlige årsaker på rommet sitt. Han sonet 54 år bak murene, før han ble løslatt av døden.

Til tross for at han populært er kjent som fuglemannen fra Alcatraz, så hadde han ikke en eneste fugl de årene han sonet på «the Rock».