Giljotinen

Den ble et slags folkets symbol under den franske revolusjonen på 1700-tallet, og ble utelukkende brukt til å henrette kriminelle og fiender av folket. Men giljotinen ble oppkalt etter en mann som ønsket en mer human form for henrettelser, og som egentlig ønsket å totalt forby den type straff.

Forgjengerne

Bruken av apparater for halshugging i Europa er kjent lenge før giljotinen ble tatt i bruk i den franske revolusjonen (1789 – 1799).

I 1286, ble John Dalton den første som ble henrettet via halshugging i Halifax. Det er usikkert om apparatet The Halifax Gibbet hadde blitt tatt i bruk allerede da, men det fantes ingen fortegnelser før den lokale menigheten startet det i 1538. Mellom da og 1650 hvor den siste henrettelsen fant sted hadde 56 menn og kvinner blitt halshugd, antall henrettelser siden 1286 er rett i underkant av 100. The Halifax Gibbet ble benyttet som et alternativ til sverd eller øks ved halshugging og er et apparat bestående av to horisontale trestolper, rundt 4,5 meter høye toppet med en vertikal stolpe. Knivbladet var et øksehode som veide 3,5 kg festet til en massiv treblokk på toppen og ble holdt på plass med riller i treverket på begge sider. Den lokale lorden, lord av Wakefield, kunne med loven i hånden dømme en person til døden hvis personen hadde stjålet noe verdt 13 pence eller mer. Det er litt usikkert når The Halifax Gibbet ble tatt i bruk, men den ble stoppet da Oliver Cromwell forbød dødsstraff for mindre tyverier.

Tyske Hans Weiditz (1495 – 1537) produserte en illustrasjon skjært ut i tre for Francesco Petrarcas litterære verk fra 1532 – De remediis utriusque fortunae (Remedies for Both Good and Bad Fortune). I bakgrunnen på illustrasjonen kan man se et apparat som ligner sterkt på The Halifax Gibbet.

Krønikene om Storbritannias historie, Holinshed’s Chronicles (Holinshed’s Chronicles of England, Scotland and Ireland) fra 1577 trykket et bilde av Murcod Ballaghs henrettelse nær Merton, Irland i 1307. Det dokumenterte bruken av en lignende maskin, da også i Irland.

The Maiden ble bygget i 1564 på bestilling fra prestene og embedsmenn i Edinburgh og var i bruk fra april 1565 til 1710. En av de henrettede var James Douglas, den fjerde jarl av Morton. Både i 1581 og 1644 begynte det å sirkulere rykter om at det var jarlen selv som hadde bestilt The Maiden etter han hadde sett The Halifax Gibbet. Apparatet kunne enkelt demonteres for lagring og transport, og er nå på utstilling hos det skotske nasjonalmuseet.

En hodeløs prosess

I begynnelsen var giljotinen kalt en louisette. Men den ble senere oppkalt etter den franske fysikeren og frimureren Joseph-Ignace Guillotin. Guillotin foreslo den 10.oktober 1789 til den nasjonale, franske forsamlingen, at man kunne bruke et spesielt apparat for å utføre henrettelsene i Frankrike på en mer human måte. Som en motstander av dødsstraff, så var han misfornøyd med steile og hjul og andre mer grusomme metoder for å fullføre en dødsstraff. Han håpet å kunne overtale Frankrikes konge Ludvig den 16. til å ta i bruk en mindre smertefull metode. 

Kongen la merke til den voksende misnøyen, og bannlyste bruken av steile og hjul – en metode hvor man ble først bundet til et vognhjul og fikk deretter armer og bein knust med en stålforsterket klubbe. Alternativt kunne man pines ved hjelp av et tungt vognhjul som ble heist opp og sluppet ned på offeret for å knuse armer og bein. Offeret – gjerne i en forvridd og smertefull stilling på hjulet ble deretter plassert på en stolpe til «spott og spe» for å dø en pinefull og langsom død. Mens den franske revolusjonen raste i 1791 undersøkte den franske nasjonalforsamlingen nye metoder for dødsstraff som kunne brukes på alle mennesker uansett klasse og som skulle ta liv, ikke påføre unødvendig smerte.

En komite som blant annet inkluderte kongens personlige lege, Antoine Louis, og Guillotin selv fikk oppdraget og så til resten av Europa for inspirasjon, blant annet den italienske Mannaia, Scottish Maiden fra Skottland samt The Halifax Gibbet fra England. Flere av disse tidligere instrumentene brukte ren kraft for å knuse nakken og halshugge, så var det også noen av dem som benyttet et halvmåneformet knivblad og en type gapestokk for å immobilisere offeret.

Laquiante, en offiser hos domstolen i Strasbourg designet et instrument ment for halshugging og hyret inn den tyske ingeniøren og cembalo-makeren Tobias Schmidt for å konstruere en prototype. Den kongelige legen Antoine Louis skal også ha vært delaktig i designprosessen. Kongen selv skal ha anbefalt at det ble brukt et skrått knivblad i 45 graders vinkel, ellers ville ikke bladet kunne kutte alle typer nakke – i følge memoarene til Frankrikes kongelige bøddel Charles-Henri Sanson. Kongens nakke ble diskret brukt som et eksempel, en nakke som selv skulle få et ublidt møte med giljotinen noen år senere.

Oppfinnelsen ble vurdert som en stor suksess, fordi den sørget for en mer human form for henrettelse enn de grusomme metodene brukt av Ancien Règime – det politiske og sosiale systemet som regjerte Frankrike frem til revolusjonen begynte i 1789. Før giljotinen ble medlemmer av den franske adelen halshugget med enten sverd eller øks, og det måtte ofte to eller flere slag til før offeret døde. Offeret eller deres pårørende ville noen ganger betale bøddelen for å forsikre seg om at sverdet eller øksen var skarp, slik at døden inntraff raskt og mest mulig smertefritt. Ofre blant allmuen ble som regel sendt til galgen og hengt, noe som kunne ta flere minutter.

I den tidlige fasen av revolusjonen før giljotinen ble tatt i bruk var det et ordtak som ofte ble brukt som et symbol på folkets rettferdighet;

À la lanterne! (Til lyktestolpen! Heng dem!)

De mest radikale av de revolusjonære pleide å henge offisielle embedsmenn og aristokrater fra lyktestolpene, og benyttet også andre mer grusomme metoder som nevnte steile og hjul eller å brenne dem ihjel.

Terrorveldet

Den 25.april 1792 krevde giljotinen sitt første offer. Nicolas Jacques Pelletier var en vanekriminell og ble funnet skyldig i ran og mord av en tilfeldig forbipasserende ved Bourbon-Villeneuve i Paris. Han satt fengslet i tre måneder mens giljotinen ble bygget i Strasbourg. Den kongelige bøddelen, Charles-Henri Sanson, testet instrumentet på kadavre fra Bicètre sykehus før den ble plassert utenfor Hòtel de Ville som nå er rådhuset i Paris. Den ble senere flyttet til det offentlige torget Place du Carrousel.  Halv fire på ettermiddagen ble Pelletier, ikledd en rød skjorte, geleidet opp til giljotinen. En stor gruppe mennesker hadde samlet seg for å se den nye oppfinnelsen i bruk, men viste seg å bli misfornøyd da den fungerte for godt. Pelletier ble halshugget på sekunder, noe tilskuerne ikke syntes var god nok underholdning som med sverd eller øks. Enkelte ropte også at de ønsket å få galgen tilbake.

Louis Collenot d’Angremont var en royalist, ble den 21.august 1792 kjent for å være den første som ble henrettet med giljotinen for sine politiske ideer. I løpet av det som ble kjent som terrorveldet – juni 1793 til juli 1794 – ble omtrent 17 000 mennesker henrettet med giljotinen. Inkludert kong Ludvig den 16. og dronning Marie Antoinette som ble henrettet i 1793. Mot slutten av terrorveldet, i 1794, ble revolusjonære ledere som Georges Danton, Saint-Just og Maximillian Robespierre også lagt under kniven. De fleste henrettelser i Paris fant sted på Place de la Revolution (tidligere Place Louis XV og nåværende Place de la Concorde). Giljotinen sto i hjørnet nær Hòtel Crillon hvor statue de Brest står i dag. Instrumentet ble flyttet flere ganger, blant annet til Place de la Nation og Place de la Bastille, før den ble flyttet tilbake – hovedsakelig for henrettelsene av konge n og Robespierre.

Henrettelser med giljotinen ble en periode sett på som underholdning og tiltrakk seg store mengder tilskuere. En kunne også kjøpe program som viste navnene til de som skulle henrettes den dagen. Men giljotinen symboliserte også revolusjonære ideer. Likhet i døden og likhet i loven, åpen og demonstrerbar revolusjonær rettferdighet og ødeleggelsen av privilegiene under Ancien Règime, som benyttet ulike metoder ved avstraffelse av adelen eller allmuen. Sistnevnte i Paris ble det populære ansiktet for patriotisk radikalisme blant de lavere klassene – de anså giljotinen som en positiv kraft for revolusjonær fremgang.

Post-revolusjonær

Etter revolusjonen ble henrettelser gjennomført i sentrum av byen. I 1832 ble giljotinen flyttet bak kirken Saint Jacques de la Boucherie før den ble flyttet igjen i 1851 til fengselet Grande Roquette.

På slutten av 1840-tallet oppsøkte Joseph og Francis Tussaud den aldrende Henry-Clèment Sanson, barnebarn til bøddelen Charles-Henri Sanson, i håp om å samle inn relikvier til voksmuseet Madame Tussauds i London. De fikk knivbladet og låsen til gapestokken fra den originale giljotinen som ble brukt under terrorveldet. Sanson havnet i alvorlig trøbbel for å selge deler av offentlig eiendom.

I august 1909 ble giljotinen brukt ved krysset Boulevard Arago og Rue de la Santè, bak fengselet La Santè.

Den siste personen som ble offentlig henrettet med giljotinen var Eugen Weidmann. Weidmann var dømt for seks mord, og ble halshugget den 17.juni 1939 utenfor fengselet Saint-Pierre ved rue Georges Clemenceau nummer 5, ved Versailles. Det dukket opp en del problemer under henrettelsen – upassende oppførsel fra publikum, feilaktig montering av instrumentet og hemmelig filming og fotografering fra bygningene rundt. Som et svar på dette bestemte den franske regjeringen at videre henrettelser skulle foregå privat, inne på fengselets eiendom.

Giljotinen fortsatte å være den offisielle metoden for henrettelser i Frankrike frem til dødsstraff ble fjernet i 1981. De siste tre personene som måtte under kniven var:

• Christian Ranucci: dømt for å ha kidnappet og drept en åtte år gammel jente i 1974. Henrettet 28.juli 1976.

• Jérôme Carrein: dømt for å ha kidnappet, voldtatt og drept en åtte år gammel jente i 1975. Henrettet 23.juni 1977.

• Hamida Djandoubi: dømt for å ha kidnappet, torturert og drept 22 år gamle Èlisabeth Bousquet i 1974. Henrettet 10.september 1977.

Djandoubi var den siste personen som noensinne har blitt henrettet med giljotin.

Utenfor Frankrike

I Tyskland ble giljotinen kjent som enten Fallbell («fallende øks») eller Köpfsmaschine («hode(kutte)maskin») og ble brukt rundt om i landet fra 1800-tallet og fremover. I tiden da Napoleon herjet i Europa, var giljotinen tyskernes foretrukne metode for henrettelser. I løpet av det tyske keiserriket (1871 – 1918) og Weimar republikken (1919 – 1933) var metoden en av de to lovlige formene for dødsstraff – den andre var ved eksekusjonspelotong.

Mellom 1933 og 1945 benyttet nazistene giljotinen til å henrette 16500 fanger – 10000 av dem bare mellom 1944 og 1945. En av de som måtte under kniven var studenten og aktivisten Sophie Scholl som ble dømt for forræderi etter å ha distribuert anti-nazistiske brosjyrer ved universitetet i München sammen med sin bror Hans og andre medlemmer av den tyske motstandsgruppen Weiße Rose (Den hvite rose). I etterkrigstiden ble morderen Richard Schuh og en av nazi-legene fra Auschwitz Horst Fischer henrettet, henholdsvis i 1949 i Vest-Tyskland og i 1966 i Øst-Tyskland. Mellom 1950 og 1966 brukte det statlige politiet Stasi giljotinen for hemmelige henrettelser.

Flere andre land, hovedsakelig i Europa, benyttet også giljotinen som dødsstraff på 1800- og 1900-tallet, men sluttet å bruke den før Frankrike ga seg i 1977.

• I Antwerpen, Belgia ble ransmannen og morderen Francis Kol den siste som ble halshugget, han fikk sin straff den 8.mai 1856. Mellom 19.mars 1798 og 30.mars 1856 var det 19 halshugginger i Antwerp.
• I Sveits var det området Obwalden som brukte giljotinen for siste gang for å henrette morderen Hans Vollenwelder i 1940.
• I Hellas ble giljotinen (og eksekusjonspelotongen) innført som metoder for henrettelser i 1834. Den ble sist brukt i 1913.
• I Sverige ble halshugging den obligatoriske metoden for henrettelse i 1866, og giljotinen erstattet manuell halshugging i 1903. Den ble kun brukt en gang, da morderen Alfred Ander ble henrettet i 1910 ved Långholmen fengsel i Stockholm. Ander var også den siste personen som fikk dødstraff, før svenskene forbød den type straff i 1921.
• I Sør-Vietnam, under regimet til statsminister Ngo Dinh Diem ble mobile og militære domstoler sendt ut i rurale strøk for å skremme lokalbefolkningen. De benyttet giljotiner som tidligere tilhørte de franske kolonimakter for å utføre umiddelbare dødsstraffer. En av disse giljotinene er stilt ut ved the War Remnants Museum i Ho Chi Minh City.
• På den vestlige halvkulen av planeten vår var det begrenset bruk av giljotinen. Den eneste registrerte henrettelsen i Nord-Amerika fant sted på den franske øya St. Pierre i 1889, da Joseph Nèel ble tatt av dage med en giljotin hentet inn fra øya Martinique. På de karibiske øyer var den sjeldent brukt, den siste gangen var i 1965 i hovedstaden til Martinique – Fort-de-France. I Sør-Amerika ble den kun brukt i Fransk Guyana, hvor rundt 150 mennesker ble halshugget mellom 1850 og 1945 – de aller fleste av dem franskmenn som var i eksil fra Frankrike og allerede satt fengslet. På den sørlige halvkule ble giljotinen brukt på det franske territoriet Ny-Caledonia og minst to ganger på øya Tahiti.
• I 1996 forsøkte den amerikanske politikeren Doug Teper fra delstaten Georgia å få gjennom et lovforslag som ville erstattet den elektriske stolen med en giljotin. Lovforslaget gikk ikke gjennom.
• I nyere tid har et begrenset antall mennesker tatt selvmord med selvbygde giljotiner.

Avslutningsvis…

Helt siden giljotinen først ble tatt i bruk har det vært en debatt rundt hvor effektiv den var i henhold til å utføre dødsstraff kvikt og smertefritt, slik Joseph-Ignace Guillotin hadde håpet. Tidligere metoder var ment for å være smertefulle, og ytterst få hadde noen bekymringer over hvor mye lidelse de skapte. Men siden giljotinen ble skapt for å være mer human, har metoden stadig blitt undersøkt og om den faktisk har vært mer human har blitt et kontroversielt tema. Enkelte øyenvitner har hevdet at den ikke er mer human enn andre metoder, men det har aldri blitt noen vitenskapelig enighet rundt dette.

Selv om Joseph-Ignace Guillotin skapte ideen om en mer human og effektiv metode for henrettelser, og giljotinen er oppkalt etter ham, så tok han aldri del i instrumentets oppfinnelse. Og til tross for flere myter, så ble han selv heller ikke henrettet med oppfinnelsen som bar hans navn. Guillotin døde i sitt hjem i Paris i 1814 av naturlige årsaker, han ble 75 år gammel.