Hammer Films

hammer fremhevet — Foto: TallonLeePurple, CC BY-SA 4.0 via Wikimedia Commons

Twisted Pictures, Lionsgate, og Ghost House Pictures – tre produksjonsselskaper som i nyere tid har produsert kjente grøssere som Dead Silence, Texas Chainsaw 3D, Saw-franchisen, The Grudge og Don’t Breathe. Men flere år, om ikke tiår, tidligere var et engelsk produksjonsselskap med på å sette standarden for produksjon av skrekkfilmer og sjangerens utvikling til hvor vi er i dag.

Hammer Film Productions Ltd. så sin begynnelse i London, november 1934. William Hinds, komiker og forretningsmann, registrerte Hammer Productions Ltd. som sitt filmselskap. Navnet ble inspirert av navnet Hinds benyttet i sine opptredener – Will Hammer, som igjen var inspirert av området i London han bodde – Hammersmith.

Med base i et lite kontor i Imperial House på Regent Street i London, begynte de å arbeide nærmest umiddelbart med sin første film. The Public Life of Henry the Ninth i studioet til MGM/ATP i London, som var ferdig produsert i januar 1935. Filmen forteller historien om Henry, en arbeidsledig musiker. Tittelen var en leken hyllest til Alexander Kordas The Private Life of Henry VIII som var nominert til en Oscar for beste film i 1934. Dette var den første nominasjonen for beste film, som kom fra Storbritannia. I løpet av produksjonen møtte William Hinds den spanske immigranten Enrique Carreras. Carreras hadde tidligere eid en kino, og i mai 1935 dannet de to et distribusjonsselskap, Exclusive Films, og baserte seg på Wardour Street i Soho i London. Hammer produserte fire filmer som ble distribuert av Exclusive:

En nedgang i britisk filmindustri tvang Hammer Films til å gå konkurs i 1937. Exclusive Films overlevde og fortsatte å distribuere filmer for andre produksjonsselskaper.

Gjenoppstandelse

I 1938 kom også William Hinds sønn Anthony inn i Exclusive. Distribusjonsselskapet ble drevet med begrenset kapasitet da andre verdenskrig brøt ut og Anthony Hinds og Enrique Carreras sønn James forlot selskapet for å verve seg til militæret.

Noen år senere i 1946, etter krigen hadde tatt slutt, returnerte James Carreras til Exclusive og gjenreiste også Hammer. Hammer Films skulle være en produksjonsarm til distribusjonsselskapet, og fikk i oppgave å produsere såkalte «quota-quickie» – rimelige, britiske filmer som ville fylle igjen hullene i kinoprogrammet og støtte opp om de større og dyrere filmene. Carreras overtalte også Anthony Hinds til å returnere til selskapet, og startet produksjon av tre filmer:

I 1951 inngikk Hammer Films og Exclusive en fire år lang kontrakt med Robert Lippert, en amerikansk filmprodusent. Kontrakten betød at Lippert Pictures og Exclusive kunne bytte produkter for distribusjon på hver sin side av Atlanteren. Det begynte med The Last Page i 1951 og sluttet med Women Without Men (også kjent som Prison Story) i 1955. Det var Lippert som insisterte på at Hammer-filmene han skulle distribuere måtte ha en amerikaner i hovedrollen, som var årsaken til at Hammer Films hadde flere amerikanske skuespillere i sine filmer i løpet av 50-tallet. The Last Page ble også en betydningsfull film siden det var den første filmen hvor de hyret inn regissør Terence Fisher, en mann som skulle ha regien på flere av Hammers skrekkfilmer.

Samme år begynte Hammer å filme ved en av deres mest kjente lokasjoner, Down Place i nærheten av elven Thames. De signerte en ettårig kontrakt og begynte sin produksjon med filmen Cloudburst. Bygningen var nærmest falleferdig, og trengte en betydelig mengde oppussing, men de hadde ikke noen restriksjoner som tidligere lokasjoner hadde, som hadde skapt problemer for Hammer. De bygde Down Place opp fra grunnen til et spesialtilpasset studio som ble kjent som Bray Studios. Området rundt ble brukt i flere av Hammers filmer, og skapte den typiske atmosfæren i flere av deres filmer.

The Horror

Hammers første skritt inn i grøssersjangeren kom ved en versjon av en TV-serie på BBC, skapt av Nigel Kneale i 1955, The Quatermass Experiment, regissert av Val Guest. Den amerikanske skuespilleren Brian Donlevy hadde hovedrollen og tittelen ble forandret til The Quatermass Xperiment (X betød at filmen var kun for voksne). Filmen ble uventet populær, og i 1957 kom oppfølgeren Quatermass 2 – igjen et av Nigel Kneales TV-manus og en dobling av budsjettet den første filmen hadde (£ 92 000).

Foto: Alan Barnes, The Hammer Story Fair use

I mellomtiden produserte de en annen grøsser i samme stil som Quatermass, X the Unknown. Opprinnelig ment å være en del av Quatermass-serien, men Nigel Kneale lot dem ikke bruke karakterene, Kneale mislikte Donlevys tolkning av rollen som Quatermass. Samtidig sendte Hammer frivillig sine manus til British Board of Film Censors (BBFC) for å få innspill før de satte i gang produksjonen. Med tanke på manuset til X the Unknown, uttalte Audrey Field, en representant for BBFC;

Well, no one can say the customers won’t have had their money’s worth by now. In fact, someone will almost certainly have been sick. We must have a great deal more restraint, and much more done by onlookers’ reactions instead of by shots of ‘pulsating obscenity’, hideous scars, hideous sightless faces, etc, etc. It is keeping on and on in the same vein that makes this script so outrageous. They must take it away and prune. Before they take it away, however, I think the President [of the BBFC] should read it. I have a stronger stomach than the average (for viewing purposes) and perhaps I ought to be reacting more strongly.

Hammer Films lagde historie med sin første skrekkfilm i farger – The Curse of Frankenstein. Blod, gørr, ekstravagante kostymer og kulisser både frustrerte de som skulle sensurere og trollbandt publikum. De fulgte opp suksessen med Dracula og monsterfilmer som The Abominable Snowman og The Mummy. Dette skulle gjøre Hammer historisk i horror-sjangeren hos filmkritikere, sensurarbeidere og ikke minst publikum.

Det er særskilt tre filmer som er vel verdt å nevne fra Hammer Films katalog av klassikere.

The Curse of Frankenstein

Hammer Films var på utkikk etter en amerikansk samarbeidspartner, og inngikk et partnerskap med to unge filmskapere – Max J. Rosenberg og Milton Subotsky, og med hjelp av Associated Artists Production kunne produksjonen av The Curse of Frankenstein settes i gang. Dog selv om romanen fra Mary Shelley er blitt offentlig og kan fritt brukes, så var Anthony Hinds usikker siden filmens handling var temmelig nærme handlingen i Son of Frankenstein (1939). Michael Carreras, sønn av James Carrera, hadde blitt engasjert i Hammer Films som en produsent, og omtalte manuset som lite flatterende;

The script is badly presented. The sets are not marked clearly on the shot headings, neither is DAY or NIGHT specified in a number of cases. The number of set-ups scripted is quite out of proportion to the length of the screenplay, and we suggest that your rewrites are done in master scene form.

Filmen ble regissert av Terence Fisher, med et ganske beskjedent budsjett på £ 65000. Den britiske TV-stjernen Peter Cushing spilte Baron Victor Frankenstein, og Frankensteins monster av Christopher Lee og skulle bli Hammer Films første gotiske grøsser. Bruken av farger sørget for at filmen ble enda mer intens for seerne hvor blant annet vold og blodige scener ble mye mer grafisk.

Filmen ble sluppet i 1957 og ble en enorm suksess, ikke bare i Storbritannia, men også i USA, hvor den inspirerte mange filmskapere, blant annet Roger Corman og Amerian International Pictures. På det europeiske kontinentet høstet filmen også mye suksess, spesielt hos italienske regissører og publikum.

Dracula

Suksessen til The Curse of Frankenstein skapte et nærmest uunngåelig ønske om en oppfølger, og i 1958 kom The Revenge of Frankenstein. Dette skapte også et ønske om at Hammer Films ville lage en film om et annet skrekk-ikon – Dracula. Dracula hadde vært en suksessrik karakter for Universal tidligere, og her var rettighetssituasjonen mer komplisert enn den var for Frankenstein. En 80 sider lang avtale mellom Hammer Films og Universal ble ikke fullført før 31.mars 1958, innen da var filmen allerede ferdig produsert.

I mellomtiden hadde den finansielle avtalen mellom Associated Artists Production (AAP) og Hammer Films brutt sammen da penger garantert for fra AAP ikke hadde kommet, og Hammer begynte å se seg om etter alternativer. Etter suksessen med The Curse of Frankenstein signerte Hammer en distribusjonsavtale med Columbia Pictures som inkluderte The Revenge of Frankenstein og to andre filmer fra avtalen med AAP, The Camp on Blood Island og The Snorkel. Den økonomiske suksessen til Hammer, mente også at avtalen med Exclusive gikk mot slutten, og Hammer kunne fokusere på filmproduksjon.

Arbeidet fortsatte på manuset for Dracula, og ble sendt inn til BBFC. Deres representant, Audrey Field uttalte;

The uncouth, uneducated, disgusting and vulgar style of Mr Jimmy Sangster cannot quite obscure the remnants of a good horror story, though they do give one the gravest misgivings about treatment. […] The curse of this thing is the Technicolor blood: why need vampires be messier eaters than anyone else? Certainly strong cautions will be necessary on shots of blood. And of course, some of the stake-work is prohibitive.

Til tross for suksessen med The Curse of Frankenstein, skulle finansieringen av Dracula bli vanskelig. Universal var ikke interessert og Hammers søken etter penger bragte de tilbake til AAPs Eliot Hyman, via et av hans andre selskaper, Seven Arts (som senere ble en del av Warner Bros.). En avtale ble tegnet, men det er hevdet at den aldri ble realisert og at pengene i stedet kom fra National Film Finance Council (£ 33 000) og resten fra Universal i bytte mot rettigheter til å distribuere filmen verden over. Hvem som faktisk finansierte filmen for Hammer er fortsatt noe uklart.

Med et endelig budsjett på £ 81412 begynte produksjonen av Dracula den 11.november 1957. Peter Cushing hadde igjen hovedrollen som Dr. Van Helsing, mens Christopher Lee spilte greven Dracula, i regi av Terence Fisher og kulisser designet av Bernard Robinson som visstnok var så annerledes enn hva Universal hadde brukt, at Hammer vurderte å betale Robinson ut og bruke en annen designer.

Dracula ble en enorm suksess og satte box-office rekorder i både Storbritannia, USA (hvor den ble sluppet som Horror of Dracula), Canada og resten av verden. Den 20.august 1958 uttalte Daily Cinema;

Because of the fantastic business done world-wide by Hammer’s Technicolor version of Dracula, Universal-International, its distributors, have made over to Jimmy Carreras’ organisation, the remake rights to their entire library of classic films.

Christopher Lee bidro sterkt til å etablere vampyren i populærkulturen, og han introduserte også en mørk, tankefull sensualitet til karakteren. Akademikeren Christopher Frayling skrev;

Dracula introduced fangs, red contact lenses, décolletage, ready-prepared wooden stakes and – in the celebrated credits sequence – blood being spattered from off-screen over the Count’s coffin.

Filmmagasinet Empire rangerte Lees tolkning av Dracula som den syvende beste horror-karakter gjennom tidene. I 1960 kom den første i rekken av mange oppfølgere, The Brides of Dracula. Peter Cushing var tilbake i rollen om Van Helsing, men Christopher Lee ville ikke spille Dracula igjen før Dracula: Prince of Darkness kom ut i 1966.

The Mummy

Med avtaler på plass, kunne Hammer velge og vrake blant Universals horror-ikoner, og valgte å lage nyinnspillinger av The Invisible Man, The Phantom of the Opera og The Mummy’s Hand. Alle ble filmet i farger ved Bray Studios, av de samme personene som produserte The Curse of Frankenstein og Dracula. The Mummy (tittelen som ble brukt på nyinnspillingen av The Mummy’s Hand, og som også inkluderte betydelige deler av filmene The Mummy’s Tomb og The Mummy’s Ghost) ble produsert i 1959, The Phantom of the Opera fulgte i 1962, og Hammer samarbeidet med regissøren William Castle på en nyinnspilling av The Old Dark House i 1963. The Invisible Man ble aldri produsert.

Produksjonen av The Mummy begynte 23.februar 1959 og arbeidet varte til den 16.april samme år. Peter Cushing spilte John Banning, mens Christopher Lee spilte Kharis the Mummy og regien var ved Terence Fisher fra et manus skrevet av Jimmy Sangster. The Mummy ble offisielt sluppet 23.oktober 1959, og slo box-office rekordene Dracula hadde satt året før, både i Storbritannia og USA (hvor filmen ble sluppet i desember).

Mot slutten

29.mai 1968 mottok Hammer Queen’s Award to Industry som en anerkjennelse for deres bidrag til en britiske økonomien. Overrekkelsen fant sted på trappene til kulissene til Castle Dracula ved Pinewood Studios, mens de filmet Dracula Has Risen from the Grave.

Hammers filmer hadde alltid solgt, delvis på grunn av deres voldelige og seksuelle innhold. Mot slutten av 60-tallet kom Hollywood med filmer som Bonnie and Clyde, Rosemary’s Baby og The Wild Bunch og Hammer begynte å slite med å holde tritt. Roman Polanskis Rosemary’s Baby var et godt eksempel på en suksessrik psykologisk thriller, mens Bonnie and Clyde og The Wild Bunch viste publikum mer grafisk vold og var mer profesjonelt produsert enn Hammers filmer. Samtidig satte George A. Romero og hans Night of the Living Dead en ny standard for grafisk vold i skrekkfilmer.

Anthony Hinds forlot Hammer i 1969, og pensjonerte seg. Hammer ble aldri det samme uten ham. De forsøkte å fornye seg ved å hente inn nye forfattere og regissører, teste ut nye karakterer og fornye deres vampyr- og Frankenstein-filmer – blant annet ved Frankenstein and the Monster from Hell i 1974.

Hammer innså snart at de ikke kunne konkurrere med amerikanske filmer når det gjaldt å være mest blodig. I stedet kunne de følge en trend i europeiske filmer og øke det seksuelle innholdet i filmene.

Mens studioet holdt seg til det klassiske i filmer som Vampire Circus (1972). Forsøkte Dracula AD 1972 (1972) og The Satanic Rites of Dracula (1973) å fornye Hammer med en mer moderne og «swinging London» følelse. The Satanic Rites of Dracula (også kalt Dracula is Dead…and Well and Living in London) inneholdt også en god del selvparodi og humor, på bekostning av skrekk. Disse filmene ble ingen særlig suksess, og fikk mye kritikk fra filmkritikere og Christopher Lee som nektet å spille i flere Dracula-filmer etter disse uttalte på en pressekonferanse i 1973;

I’m doing it under protest… I think it is fatuous. I can think of twenty adjectives — fatuous, pointless, absurd. It’s not a comedy, but it’s got a comic title. I don’t see the point.

Hammer opplevde riktignok noe suksess på TV-markedet hvor de produserte flere filmutgaver av britiske situasjonskomedier. Mest kjent er On the Buses fra 1971, som også fikk to oppfølgere, Mutiny on the Buses (1972) og Holiday on the Buses (1973). Disse produksjonene var et nikk tilbake til hva Hammer produserte før man fokuserte på horror-sjangeren. Andre lignende filmer sluppet av Hammer var:

I løpet av 70-tallet lagde Hammer færre filmer, og forsøkte å bryte med tradisjonen med å lage gotiske skrekkfilmer som nå hadde blitt umoderne. The Legend of the 7 Golden Vampires, en samproduksjon med Shaw-brødrene fra Hong Kong som forsøkte å blande Hammers typiske horror med kampsport og To the Devil a Daughter, deres tredje filmatisering av en roman fra Dennis Wheatley, ble ganske suksessfulle i Storbritannia, men Hammer tjente lite penger da mesteparten av profitten gikk til finansielle støttespillere.

Hammer slet tungt i løpet av 70-tallet, og ble oppløst i 1979. Deres siste produksjon var en nyinnspilling av Alfred Hitchcocks thriller fra 1938, The Lady Vanishes med Elliott Gould og Cybill Shepherd.

Nyere tid

I løpet av 2000-tallet, selv om selskapet virket å være i dvale, annonserte de hyppig nye, kommende prosjekter. I 2003 for eksempel, annonserte de planer om å arbeide med det australske selskapet Pictures in Paradise for å produsere nye skrekkfilmer for både DVD- og kinomarkedet.

Den nederlandske produsenten John De Mol kjøpte i 2007 selskapet, via sitt investeringsselskap Cyrte Investments. I tillegg til å få rettighetene til over 300 Hammer-filmer, hadde De Mol planer om å restarte studioet. I følge en artikkel i magasinet Variety ville det nye Hammer Films bli ledet av tidligere direktører fra selskapet Liberty Global (som blant annet leverer kabel-tv og bredbånd) Simon Oakes og Marc Shipper. I tillegg ville Guy East og Nigel Sinclair fra det Los Angeles-baserte selskapet Spitfire Pictures produsere to eller tre skrekk- og thrillerfilmer årlig. Deres første produksjon var Beyond the Rave, en moderne vampyr-historie som hadde premiere eksklusivt på nettstedet MySpace i april 2008 som en 4 episoders miniserie à 20 minutter.

Senere slapp Hammer filmen Wake Wood i 2009, med støtte fra Irish Film Board. Wake Wood var et samarbeid med svenske Solid Entertainment, som sto bak vampyr-filmen Frostbiten, som var en hyllest til de gamle Hammer-klassikerne. Samme år begynte de arbeidet med The Resident – en thriller skrevet og regissert av finske Antti Jokinen og hadde Hillary Swank, Jeffrey Dean Morgan og Christopher Lee på rollelisten. Filmen ble sluppet i 2011. I 2010 slapp Hammer også, i samarbeid med Overture Films og Relativity Media, Let Me In, en nyinnspilling av den svenske Låt den rätte komma in.

Hammer, sammen med Alliance Films, slapp i 2012 nyinnspillingen av The Woman in Black, hvor Daniel Radcliffe spiller advokaten Arthur Kipps. Jane Goldman skrev manuset, mens James Watkins satt i regissørstolen. Et par år senere slapp de også oppfølgeren The Woman in Black: Angel of Death. Hammer og Alliance annonserte i 2012 at de skulle produsere ytterligere to filmer. The Quiet Ones med Jared Harris kom i 2014 og Gaslight, en moderne horror om Jack the Ripper, som hva jeg kunne finne ut ennå ikke er produsert.

Etter noen års stillhet hadde The Lodge verdenspremiere på Sundance Film Festival den 25.januar 2019, og samme år signerte Hammer en avtale med StudioCanal for å distribuere hele sin katalog verden over.

Kritikerne

Hammers skrekkfilmer fikk ofte gode kritikker for deres visuelle stil, men veldig sjeldent tatt særlig seriøst.

En kritiker fra The London Time skrev i 1958;

Altogether this is a horrific film and sometimes a crude film, but by no means an unimpressive piece of melodramatic storytelling.

Kritikere som spesialiserte seg på kultfilmer, som Kim Newman, hyllet Hammers skrekkfilmer ordentlig for deres håndverk, atmosfære og for deres til tider noe ironiske touch. I A History of Horror sa skuespiller Mark Gatiss at Hammers tidligere filmer ble tatt seriøst i sin tid, men det ble mer ironisk i deres senere filmer.

I 2013 skrev Michael Newton i The Guardian;

Shot in Eastmancolor, the first batch of Hammer Horror movies – Terence Fisher’s The Curse of Frankenstein (1957), Dracula (1958) and The Mummy (1959) – are among the loveliest-looking British films of the decade… The early Hammer films offer a last gasp of British romanticism, the solid sets drenched in a soft brilliance of shadows, of greys, reds and blues; when these films stray into the far woods, it’s always autumn there, never spring. The leaves fall, and the light shines golden and clear; compared with the well-lit contemporary look of the «angry young men» films, Hammer’s mournful sumptuousness must have been even more striking. They play out a 1950s reverie of contagion, lust and post-Suez anxiety. Questions of guilt circulate in these films, where the virtuous can be transformed into vampires through one moment of sexual weakness.