Isdalskvinnen

Den 29.november 1970 finner en professor og hans to små døtre et utbrent og avkledd kvinnelik i en steinrøys ved en avsidesliggende sti i Isdalen nær Bergen. Etterforskning ble umiddelbart igangsatt, og saken har siden utviklet seg til å bli en av de mest omfattende kriminalsakene hos Bergenspolitiet. Den offisielle politirapporten konkluderte med selvmord, men denne konklusjonen er kontroversiell. 

(Denne artikkelen er for det meste hentet fra Wikipedia-siden om Isdalskvinnen, og er således ikke så mye en egen artikkel av The Grim Reaper. Dette fordi Wikipedia forklarer saken godt, og det er viktig å få alle fakta riktig.)

Kvinnen ble funnet i en del av Isdalen kalt Dødsdalen, som ligger i retning opp mot Ulriken. Rundt bålet ble det blant annet funnet et utbrent pass. Obduksjonen viste at kvinnen hadde et blåmerke i halsregionen, som kunne stemme overens med et slag, og hun hadde inntatt flere sovetabletter før døden inntraff.

Etterforskningen

Politiet sporet kvinnen til to kofferter funnet på jernbanestasjonen i Bergen. I foret på den ene kofferten ble det funnet cirka 500 tyske mark. Det ble også funnet flere kodede dagboknotater. Kodene ble senere knekt av politiet som mente de var initialer for steder kvinnen hadde besøkt på ulike tidspunkt. På alle klesplaggene var merkelappene systematisk fjernet, men etter en kartlegging av klærne konkluderte man med at kvinnen hadde en noe utfordrende klesstil, som bar preg av en italiensk smak.

Man fant kun fragmenterte fingeravtrykk på et par knuste brilleglass. Avtrykket var imidlertid ikke godt nok til å kunne identifiseres, men analysen styrket politiets teori om at de tilhørte den avdøde kvinnen.

Man fant at kvinnen hadde reist rundt i Norge og Europa med ni ulike identiteter: Gènevieve Lancer, Claudia Tieit, Vera Schlosseneck, Claudia Nielsen, Alexia Zama-Merchez, Vera Jarle, Finella Lorck og Elisabeth Leenhouwer. Alle disse identitetene var falske. Kvinnen brukte også ulike parykker. Vitner fortalte at kvinnen snakket flere språk: fransk, tysk, engelsk og flamsk. Hun hadde bodd på flere hoteller i Bergen, og hadde ved gjentatte anledninger byttet rom, blant annet fordi hun ikke ønsket rom med balkong. I papirene hun signerte ved innsjekking oppga hun handelsreisende som yrke og ved ett tilfelle antikvitetssamler. Et vitne forklarte at hun hadde overhørt kvinnen mens hun snakket til en mann over gangen på et av hotellene. «Ich komme bald» («Jeg kommer snart») skal kvinnen ha sagt.

Politiet kom tidlig i etterforskningen i kontakt med en italiensk fotograf som hadde gitt kvinnen haik og spist middag med henne på Alexandra gjestgiveri i Loen i Nordfjord. Italieneren hadde samme år en henlagt voldtektsanmeldelse på rullebladet. Ett av italienerens postkort, som ble solgt i hele Norge, ble funnet i kvinnens bagasje. Fotografen hevdet at kvinnen hadde fortalt at hun kom fra en liten by nord for Johannesburg i Sør-Afrika, og at hun reiste halve året for å se pene steder. Avhørene førte imidlertid ikke frem til nye opplysninger om kvinnens identitet.

Den siste observasjonen av den antatte Isdalskvinnen var da hun sjekket ut av rom 407 på Hotell Hordaheimen. Kvinnen gjorde opp kontant for så å bli hentet av en drosje. Kvinnens signalement ble oppgitt til å være 30 – 40 år, 164 cm høy, bredt hofteparti, små øyne og et pent utseende. Hotellbetjeningen fortalte at kvinnen oppholdt seg mye på værelset, og virket å være på vakt. Vitner har også fortalt om en noe vrikkende gange, og at hun røyket sigaretter av merket South State.

Politiet kom etter hvert frem til et reisemønster for kvinnen i løpet av 1970:

• 20.mars: Reiser fra Genève til Oslo.
• 21. mars – 24.mars: Bor på Hotell Viking i Oslo under navnet Gènevieve Lancier.
• 24.mars: Flyr fra Oslo til Stavanger, og tar hurtigbåten til Bergen. Hun overnatter på Hotell Bristol under navnet Claudia Tieit.
• 25.mars – 1.april: Bor på Hotell Scandia i Bergen, fortsatt under navnet Claudia Tieit.
• 1.april: Reiser fra Bergen til Stavanger, og videre til Kristiansand, Hirtshals, Hamburg og Basel. Dette er de siste sporene etter Isdalskvinnen i Norge før hun ankommer Oslo på nytt seks måneder senere.
• 3.oktober: Reiser fra Stockholm til Oslo, og videre til Oppdal i Trøndelag. Hun overnatter på Oppdal Turisthotell sammen med en italiensk fotograf. De spiser senere middag sammen på Hotel Alexandra i Loen.
• 22.oktober: Overnatter på Hotel Altona i Paris, Frankrike.
• 23.oktober – 29.oktober: Bor på Hotel de Calais i Paris.
• 29.oktober – 30.oktober: Drar fra Paris til Bergen, via Stavanger.
• 30.oktober – 5.november: Tar inn på Hotell Neptun i Bergen under navnet Alexia Zerner-Merches. Hun treffer en fremmed mann på hotellet.
• 6.november: Reiser til Trondheim.
• 6.november – 8.november: Bor på Hotell Bristol i Trondheim under navnet Vera Jarle.
• 8.november: Drar fra Trondheim til Oslo, videre til Stavanger.
• 9.november – 18.november: Bor på Hotel St.Svitun i Stavanger under navnet Fenella Lorch.
• 18.november: Reiser med hurtigbåten Vingtor til Bergen.
• 18.november: Bor på Hotell Rosenkrantz under navnet Elisabeth Leenhouwer.
• 19.november – 23.november: Bor på Hotell Hordaheimen, bruker fortsatt navnet Elisabeth Leenhouwer.
• 23.november: Forlater Hordaheimen og reiser til jernbanestasjonen der hun plasserer koffertene i en oppbevaringsboks.
• 29.november kl. 13:00: Kvinnen blir funnet død i Isdalen.

Hypoteser

Den pensjonerte politimannen Asbjørn Bryhn informerte i 1976 pressen om sin hypotese. Han mente kvinnen kunne ha vært en del av en sjekksvindlerliga. I 1972 ble søramerikanere arrestert for sjekksvindel i Bergen. De hadde også benyttet seg av falske identiteter. Hypotesten ble latterliggjort, og pressen spekulerte i at politimannen bevisst forsøkte å villede offentligheten på oppdrag fra Politiets Sikkerhetstjeneste.

Kvinnens mystiske aktiviteter har ført til at den mest kjente hypotesen har knyttet henne til spionasje i den kalde krigen, der informasjon om marine aktiviteter på militærbasen Haakonsvern har vært en rød tråd. At kvinnen hadde ni forskjellige falske pass kunne tyde på at kvinnen måtte ha et svært profesjonelt nettverk i ryggen. Politiet fikk tips om at en av sjefene i KGB var ankommet flyplassen Værnes i Stjørdal kommune, like utenfor Trondheim, bare ti minutter etter at Isdalskvinnen hadde landet. KGB-sjefen hadde mystisk nok returnert til Russland samme dag, få timer etter ankomsten. Lokalpressen spekulerte dessuten i om kvinnen kunne være Israel-avhopper som ble ekspedert av sine egne.

Spionteorien ble aktuell igjen etter den såkalte «Lillehammer-saken«. En marokkansk kelner, Ahmed Bouchiki, ble drept av Mossad-agenter på Lillehammer, 21.juli 1973. Drapet er regnet som et av de mest alvorlige attentatene på norsk jord. Agentene ble arrestert av norske myndigheter, men det ble aldri klarlagt hvem som skjøt Bouchiki. De ble også avhørt om Isdalskvinnen, men nektet kjennskap til saken.

I påsken 1991 skrev Bergens Tidende en sak om kvinnen. Etter å ha lest saken, meldte en drosjesjåfør seg for politiet. Han fortalte at han hadde hentet Isdalskvinnen på Hotell Hordaheimen, og at hun var sammen med en mann, senere kalt Mr. X. Etter at BT publiserte en tegning av den ukjente, meldte flere seg og sa de hadde sett de to sammen. En kvinne på Minde forklarte i politiavhør at hun hadde sett Mr. X flere ganger sammen med en som kunne være Isdalskvinnen. Mr. X ble aldri funnet.

I 2003 henvendte en mann seg til Bergens Arbeiderblad med et nytt tips. Han hevdet å ha møtt Isdalskvinnen på Fløyen, forfulgt av to menn. Kvinnen skulle ha virket svært nervøs og sett sydlandsk ut. Vitnet hadde reagert på at kvinnen var svært tynt kledd på en kald novemberdag midt på fjellet. Ifølge vitnet meldte han seg på politikammeret, men fikk beskjed av betjenten om å glemme det han hadde sett, og at saken aldri ville bli oppklart.

Politimesteren i Bergen, Oskar Hordnes, utelukket konsekvent at noe kriminelt hadde skjedd. Han og politiet avviste pressens spekulasjoner og konkluderte med at kvinnen hadde begått selvmord. Hypotesen var at kvinnen, etter å ha inntatt piller med sløvende bivirkninger, hadde tømt bensin på seg selv og tent på.

Hordnes nektet også for at overvåkingspolitiet  hadde vært innblandet i saken, slik noen hadde antydet. Dette utsagnet møtte sterk motstand, helst av anonyme kilder. Likevel, under fjernsynsprogrammet Fornemmelse for mord på TVNorge i 2002, innrømmet for første gang representanten for politiet at overvåkingspolitiet (PST) hadde vært innblandet i saken.

Nyere forskning

1.november 2016 klarte Folkehelseinstituttet i Oslo å isolere DNA fra de gamle vevsprøvene etter Isdalskvinnen. Av 26 markører som skulle testes, manglet bare to eller tre. Materialet ble sendt til Rettsmedisinsk Institutt ved universitetet i Innsbruck, Østerrike. Molekylærbiologen Walther Parson og hans team jobbet med det fra januar 2017 og kom frem til en konklusjon i mai samme år; DNA-materialet passet ikke til folk fra Asia, Midtøsten, Afrika eller Sør-Amerika. Prøven stammer høyst sannsynlig fra en person med europeisk bakgrunn og foreldre fra Europa.

Kriminalteknisk avdeling ved Kripos iverksatte ulike undersøkelser av tennene fra kjeven til Isdalskvinnen, som var oppbevart på Haukeland sykehus. Hensikten med undersøkelsen var å fastslå hennes geografiske opprinnelse. De undersøkelsene som viste seg å få størst betydning var isotopsammensetningen i tennenes emalje. Universitetet i Bergen foresto analysene av strontiumisotopene og oksygenisotopene på vegne av Kripos. Sammensetningen av de ulike strontiumisotopene varierer med hvor i verden man har vært, og hva man har spist, mens oksygenisotopene forteller mer om drikkevannet der man kommer fra. Resultatene ble tolket ved University of Canberra, Australia. Der ble isotopsammensetningen i en tann som stammet fra tidlig barndom, og to tenner som stammet fra tenårene analysert. Konklusjonen var at kvinnen kan ha tilbragt sine første leveår sørøst i Tyskland. Deretter kan hun ha flyttet vestover, og tilbragte tenårene i regionen Lorraine i det nordøstlige Frankrike, på grensen til Luxemburg og Tyskland. Den sistnevnte konklusjonen stemmer overens med håndskriftsanalyser som er utført av Kripos, og som peker på at kvinnen fikk skriveopplæringen sin i Frankrike, Belgia eller et annet fransktalende land.

Saken foreldet

Politirapporten beskrev aldri kvinnens gjøremål i Bergen, fjerningen av merker og logoer som kunne spores på klær og annet løsøre, hennes identiteter eller reisemønster. Det ble heller ikke klart hvorfor hun ikke ble meldt savnet noen gang.

Isdalskvinnen ble begravet 5.februar 1971 på Møllendal i Bergen i en anonym grav. Kisten var sinkforet slik at eventuelle pårørende lettere skal kunne identifisere kvinnen. Muligheten for å spore DNA til gjenlevende slektninger vil også være mulig.

I 1995 hadde saken vært uoppklart i 25 år og ble foreldet, slik at en eventuell gjerningsperson ikke lenger kan bli straffet for forbrytelsen.

Media

Dødsfallet ble dekket i stor skala av dagspressen som spekulerte i hva som hadde skjedd, og hvem kvinnen kunne være.

Historien om Isdalskvinnen er av sentral betydning i tegneserieutgaven av Gunnar Staalesens historier om Varg Veum.

I 2002 ga Tore Osland ut en roman, Isdalskvinnen: Operasjon Isotopsy, om saken på eget forlag. Osland er sønn av Bergen politikammers hovedetterforsker på saken og hevdet å ha fått opplysninger som ikke lå i saken og at han hadde tilgang på etterforskningsdokumenter. Romanen ble kritisert for dårlig språk og mange skrivefeil, til å bli veldig god, men anmelderen mente at boken holdt i massevis til spennende tidtrøyte for bergenskjennere. Boka solgte i løpet av to – tre uker 3500 eksemplarer i Bergen.

Saken var oppe i TV2-programmet Øyenvitne på midten av 90-tallet. NRK viste en miniserie i 2016 med ti korte episoder kalt Gåten i Isdalen. BBC World Service og NRK lanserte i 2018 en podkastserie om saken kalt Death in Ice Valley. I 2018 planla den islandske filmskaperen Òskar Jònasson å lage en TV-serie basert på det uløste mysteriet.