Science fiction-skrekknovelle av Bjarne Benjaminsen, fra samlinga «… som duften av en drøm …», Orkana Forlag 2020
1: Blå maske
En fryktelig følelse får Merethes ansikt til å stivne som ei blå maske: Prøver Jorda å riste henne av?
Hun støtter seg til vinduskarmen. Hånda skjelver. Stålskapene, stolene og det lange spisebordet i plast dreier og snurrer, synes å miste konturene, flyter i ett med de nakne veggene. Rommet går rundt og rundt.
Merethe blir stående, spent som en vaier mellom gulvet og det lukkede vinduet. Brått stanser rommet igjen. Inventaret kommer tilbake …
… altfor tydelig nå. Aksentuert. Stivt. Utsikten gjennom glassruta, mot byens enorme aluminiumskonstruksjoner. Bygningene står som knivblad ut av jordskorpa.
Vil planeten kvitte seg med alt sammen?
Det er vi som har lagt Villdyret i lenker, tenker dr. med. Merethe Salstrøm. Nå glefser det etter oss i sin bestialske frihetstrang.
Så tar hun seg kjapt sammen, gjenvinner den profesjonelle balansen. Musklene slapper av. Pusten går lettere. Pauserommet kjennes kaldt og tørt.
Den unge overlegen tar en lang slurk av kaffekoppen. Hva er det som går av henne? Et villdyr i lenker? Lar hun fantasien løpe løpsk med fryktinngytende bilder?
Man skulle tro hun selv satt i 3V-konsollen.
2: Voldsomme støt
Ingenting rister, annet enn i mitt eget overarbeidede hode, tenker Merethe.
Et signal lyder i øret hennes. Hun tar tre skritt til siden, stiger på den elektriske rullebanen og er på vei nedover korridoren. Mikromaskinen som er operert inn bak øret hennes, oppretter kontakt med HZ4.
«Hva skjer?» spør tankene hennes.
«Du trengs i sykestue 351», kommer svaret. «Nødkategori X. Pasient 789 har fått spasmer.»
789? Datamaskinen oppgir personalia. «Navn: Roderick Chisholm. Alder: 89 år.
Sykdomsbilde: Hovedsakelig aldringssymptomer, kategori 5z. Behandling: 3V-konsoll, med løpende inntak av nevrokalier (6-95), 13 doser per minutt.»
Spasmer, sier HZ? Men … doseringen ser da helt riktig ut?
Døra til sykestue 351 kommer opp på venstre hånd, Merethe går av rullebanen. Idet hun åpner døra, hører hun skriket:
– Neeeeeei!
Et forferdelig, vanvittig skrik, som om en vill smerte trenger ut av lufta i rommet, som om selve rommets konturer vibrerer i et desperat rop om hjelp. Hvor kommer det fra? Pasient 789, Roderick Chisholm, hvor er han?
150 pasienter ligger på rekke og rad, halvt skjult bak stive forheng, protokollmessig tilkoblet 3V med sikrede hjelmer. Ansiktsløse, skrukkede, visne gamle menn og kvinner …
– Neeeeei! Neeeeei! Neeeeei! lyder skriket.
Skriket. Det kommer fra et sted langt inne i lokalet. Merethe løper mellom sengeradene.
Gjennom 3V-hjelmene går signaler inn i de gamle, tørre hjernene deres. De fôres med opplevelser de selv har valgt seg ut. Bildeserier fra solrike sommerdager, av barnelatter og lek, eller av seksuelle utskeielser, kåte erobringer på dansegulv og i smale smug. Virkelige eller oppdiktede minner. Mange velger å oppleve seg selv i en virtuell utrustning som slett ikke likner deres egen biologiske kropp.
Signaler går også andre vei gjennom hjelmene: Informasjon om pasientenes nevroaktivitet føres løpende inn i sykehusets datasystem. På bakgrunn av disse foretar datamaskinen fortløpende analyser, stiller diagnoser, foreskriver avpasset behandling.
Der, rad 24: Pasienten Chisholm. Hodet hans rykker opp fra puta i voldsomme støt. Kroppen kaster på seg, fotbladene dirrer.
Han har virkelig spasmer. Og han skriker! Høyt og knivskarpt:
– Neeeeeeeeei!
Han er Villdyret som prøver å komme seg ut av grepet vårt, tenker Merethe. Kloden som sliter febrilsk i lenkene sine …
Uprofesjonelt.
Fire psykiatere fra andre avdelinger har også mottatt nødsignalet fra HZ4. De sitter parate til å assistere Merethe over datalinja.
Hun ber dem vente.
Merethe Salstrøm tar inn systemets analyser gjennom mikromaskinen i hodet. Som fungerende overlege gjør hun sin egen profesjonelle vurdering av situasjonen.
3: Uvant tomhet
Informasjon Merethe trenger, lyser opp for hennes indre øye. Hjernekart viser pasientens utvikling gjennom de to ukene han har ligget på sykesalen. Merethe ser raskt over medisineringshistorien, får tilføyd data om hvordan pasienten Chisholms hjerne har reagert på de kjemiske og elektriske stimuliene som inngår i behandlingen.
Tallene flimrer. Bildene flakker. Merethe har selv godkjent forslagene til medisinering daglig, siste gang for tolv timer siden. Diagnosen har vært uendret i en måned, medisineringen har holdt seg stabil. Tretten doser av nevrokaliene 6-95 per minutt, standard clar-zyn-prosess.
Men han ligger jo der og er spastisk. Øynene buler som to lyspærer. Hva kan ha gått galt?
«Hvor kommer spasmene fra? Hvorfor gir de seg ikke når pasienten får tilført clerazon?» spør Merethe de assisterende psykiaterne. «Hva faen er det som skjer her?»
Maskinen har da vitterlig oversikt?
«Jeg kan ikke se feilen», svarer Pip Molthu fra avdeling 51. «Programmet gir ikke tilstrekkelige analyser.»
De andre gir kjappe tiltredes-tegn til forrige taler. Ikke mye hjelp å få der, tenker overlegen.
«Maskinanalyse kan ikke gi oss løsningen», konstaterer hun hardt. Overrasker seg selv med sin profesjonelle fasthet; tross alt har hun aldri vært ute for et liknende nødstilfelle før. «Om maskinen visste svaret, ville en respons allerede vært implementert.»
De assisterende psykiaterne har ikke noe bedre å komme med, og holder klokelig tankestrømmene sine tilbake fra Merethes linje. Pasienten Chisholm skriker som om kroppen var i ferd med å sønderslites.
– Neeeeeei! Neeeeei! Neeeeeei!
Men systemet er stille … stille …
Merethes tanker synes uklare, konturløse. En uvant tomhet å virke innenfor …
4: Indre skjermbilde
Den rasende planeten Jorda fyller tomheten. En iskald vind blåser, røde ørkenstormer herjer. Blå uværsskyer river i aluminiumsfasadene. Virkeligheten kaster på seg.
Villdyret.
«Selvfølgelig!» kvekker Merethe til. For hennes indre skjermbilde farer pekeren over menyvalget. Hun minimerer hele PasientUtvikling789, og fører fram det virtuelle virkelighetsprogrammet Chisholm er inne i.
Ja! Hun har rett.
Roderick Chisholm på virtuell safari over den afrikanske savannen. En høy og stolt eventyrer fra 1800-tallets imperiale legender. Han møter sin skjebne i den brennhete sommeren, i form av et blondt beist: En kjempe av ei løve med spilende klør og brølende rovdyrkjeft.
– Ta den, ditt uhyre! Jeg har deg i sikte.
Men løva er raskest, kaster seg over jegeren. Slår ham overende i bykset. Geværet glipper ut av hendene hans.
– Neeeei! Ditt skitne udyr, det er jeg som skal drepe deg! Jeg, den store Roderick. Ikke glefs etter meg! Ditt skabbete villdyr. Neeeei!
Villdyr.
Et praktfullt eksemplar av denne utdødde dyrearten hogger tennene inn i den tapre eventyreren. Han skriker ut i dødssmerte. Mister fotfestet. Faller. Fortsetter å skrike.
– Neeeeei! Neeeeei! Neeeeeei!
Og der står programmet.
Fastlåst.
Bildet har stoppet.
Scenen skifter ikke.
– Neeeeeei! Neeeeei! Neeeeeei!
Ingen nye omgivelser avløser den grusomme savannen. Dette ene øyeblikket er alt som slipper gjennom nevromateren. Roderick Chisholm slutter ikke å blø. Bare fortsetter å dø, og dø, og dø.
Uten å avslutte: Han dør.
Igjen.
Og igjen.
Fortsetter å dø den samme, usannsynlige, vanvittige døden.
– Neeeeei! Neeeeeei! Neeeeei!
I løvekjeften.
Igjen.
Og igjen.
Og igjen.
«HZ! Skru det av!» snerrer Merethe til HZ4. «Kutt dette elendige 3V-programmet!»
Ingen respons: HZ4 tar ikke ordren. Hva er det som skjer?
Psykiateren må selv aktivere menyvalget, peke ut riktig indikator, og avslutte 3V-programmet manuelt.
Straks deretter drar hun brutalt hjernehjelmen av pasienten.
«Sånn.»
Men Roderick Chisholm skriker fortsatt. Ansiktet hans – det levende, biologiske vevet, her og nå i den ikke-virtuelle verden – vrenger seg, som en frådende naturkraft. Munnen gaper, den skjærende stemmen hyler fortsatt ut:
– Neeeeeei! Neeeeeei! Neeeeeeeeei!
5: Lenkene sliter
Villdyret har tatt over sinnet til pasienten. Brøler. Dreper. Igjen og igjen.
Seansen brytes ikke av.
Merethe fisker fram en beroligende pille fra lomma, og sluker den.
Roderick Chisholm stirrer opp på henne med lysende øyne. Munnen gaper mens skriket fortsetter å skjære opp lufta, rommet, tiden … Så registrerer Merethes øre noe mer:
En
annen
stemme
lyder like ved:
– Neeeeeeei!
En skingrende mezzosopran.
– Neeeeeei!
Like smertelig vanvittig som Chisholms sprukne tenor.
De skriker oppå hverandre.
Samme ville, desperate, utrolige dødsskrik!
Der! Pasient 790. Gamle fru Egebregtsen. Det er henne. Kaster på det hårløse, rynkete hodet. Dirrer i hele den stramme, beinete kroppen. Skriker som en gal.
En dødsstemt planet.
– Neeeeeeeeeeeeei! Neeeeeeeeeei! Neeeeeeeeei!
Dødsangsten smitter … 3V-hjelmene gir ikke nok beskyttelse …
Merethe kjenner sine egne bein skjelve.
Nå følger enda flere pasienter Chisholms og Egebregtsens eksempel:
Pasient 795:
– Neeeeeei!
Pasient 786:
– Neeeeei! Neeeeei!
Pasient 784:
– Neeeeeeeeeeeeei!
Sykesalen fylles av dødsangst. Fra sin egen munn hører Merethe
jordskorpa
revne …
Vær den første til å kommentere