Han drepte og skamferte minst fem kvinner, sannsynligvis elleve og kanskje flere. Hans terrorisering av de mest fattige strøkene i London gav ham et navn som skulle bli nærmest mytologisk i historiebøkene. Han har inspirert hobbyetterforskere, politimenn, forfattere, dokumentarskapere med flere i søken etter hans identitet, men vi kjenner ham best som Jack the Ripper.
De andre delene kan du lese her.
Flere ofre?
Mary Jane Kelly sies å være det siste ofret til Jack the Ripper – og en del av de såkalte «canonical five» sammen med Mary Ann Nichols, Annie Chapman, Elizabeth Stride og Catherine Eddowes. Det er antatt mordene stoppet på grunn av at gjerningsmannen enten døde, ble fengslet for andre grunner, tvangsinnlagt på et mentalsykehus eller at han kunne ha forlatt landet. Men Jack The Ripper er mistenkt for å ha begått ytterligere mord i Whitechapel.
Rose Mylett (26) ble funnet i Clarke’s Yard ved High Street, Poplar den 20.desember 1888. Det var ingen tvil på at hun hadde gjort motstand, og politiet trodde at hun enten hadde hengt seg ved et uhell mens hun var heftig påvirket av alkohol. Men svake markeringer fra et tau eller lignende ble funnet på den den ene siden av halsen hennes sørget for at mistanken endre seg fra ulykke til mord.
Like etter midnatt den 17.juli 1889 ble Alice McKenzie drept ved Castle Alley i Whitechapel. Hun fikk stikkskader i halsen, som kuttet pulsåren. I tillegg var det funnet flere mindre kutt og blåmerker på kroppen hennes, som inkluderte et sytten centimeter langt kutt fra hennes venstre bryst og ned til navelen. Patologen Thomas Bond mistenkte Jack the Ripper for dette mordet, mens kollegaen hans, George Bagster Phillips, som hadde undersøkt Jacks tidligere ofre var ikke enig. Ved McKenzies dødsfall var det flere som mente at det var en annen person som begikk ugjerningen, men brukte Jacks metode for å legge søkelyset over på ham for å skjule sine egne handlinger.
«The Pinchin Street torso» var en overkropp som ble funnet uten hode og bein av en kvinne mellom 30 og 40 år gammel oppdaget nær jernbanen ved Pinchin Street på den 10.september 1889. Blåmerker på offerets bakside, hofte og arm indikerte at hun hadde blitt alvorlig slått før sin død. Mageregion var også veldig lemlestet, men kjønnsorganet var uskadd. Den ukjente kvinnen så ut til å ha blitt drept en dag før hun ble funnet og ble transportert til området ved jernbanen i en gammel chemise (et lårkort nattplagg for kvinner).
Noen år senere, klokken 02:15, den 13. februar 1891 fant politikonstabel Ernest Thompson levningene til den prostituerte Frances Cole (25) ved en jernbanebru ved Swallow Gardens i Whitechapel. Cole hadde et dypt kutt over strupen, men kroppen var ikke skamfert. Mange antok dermed at Thompson hadde forstyrret morderen i gjerningsøyeblikket. Hun var i live da han ankom åstedet, men livet sto ikke til å redde før medisinsk personell ankom plassen. Den 53 år gamle James Thomas Sadler hadde blitt observert drikkende med Cole tidligere på kvelden, med en påfølgende krangel omtrent tre timer før hennes død. Sadler ble arrestert og siktet for Coles mord, og var også en kort periode mistenkt for å være the Ripper. Men ble frigitt den 3.mars på grunn av mangel på bevis.
Jack the Ripper ble mistenkt for ytterligere syv drap – en kvinne kalt «Fairy Fay», enken Annie Milwood, kjolemakeren Ada Wilson og et par uidentifiserte kropper. Dog førstnevnte «Fairy Fay» har det stort sett bitt en enighet blant forfattere som har skrevet om the Ripper gjennom årene, ikke var en virkelig kvinne. De andre ofrene ble mistenkt grunnet mye av de samme metodene av mord og skamfering. Men mistanker til tross – det er kun de første fem, «canonical five» som er bekreftede ofre av Jack the Ripper.
Sist, men ikke minst, så ble Jack mistenkt for å stå bak drapet på syv år gamle John Gill. Han hadde vært savnet et par dager romjula i 1888 før han ble funnet med beina hugget av, kroppen skamfert, innvollene dratt ut og et øre og hjertet hans manglet. Metoden passet, men det ble kun med mistanken da myndighetene ikke kunne fastslå noe. Guttens arbeidsgiver, melkemannen William Barnett (23) ble arrestert to ganger for drapet, men be sluppet fri begge gangene for mangel på bevis. Mordet på John er fortsatt uløst.
Etterforskningen
Dessverre finnes det ikke mye igjen av dokumenter knyttet til etterforskningen hos City of London Police, grunnet bombardement av London under andre verdenskrig. Dokumentene som overlevde krigen hos Metropolitan Police forteller om en omfattende etterforskning for å finne Jack the Rippers identitet.
- Et større antall politifolk gikk dør til dør i Whitechapel
- Rettsmedisink materiale ble samlet inn og analysert
- Mistenkte ble identifisert, fulgt og enten undersøkt nærmere eller sjekket ut av saken
- Mer enn 2000 personer ble avhørt og intervjuet, over 300 ble etterforsket nærmere og over 80 ble anholdt.
- Etter mordene på stride og eddowes tilbød Commissioner of the City Police, Sir James Fraser £500 (tilsvarende cirka 82200 pund eller rett over en million kroner i dagens penger)
Etterforskningen var opprinnelig utført av Metropolitan Police Whitechapel, Division Criminal Investigation Department (CID) ledet av etterforskeren Edmund Reid. Etter drapet på Nichols ble også Frederick Abberline, Henry Moore, og Walter Andrews fra Scotland Yard satt på saken. Fra City of London Police deltok inspektør James McWilliam etter drapet på Eddowes. Etterforskningen gikk særdeles treigt på grunn av at deres leder, Robert Anderson, befant seg i Sveits fra 7.september til 6.oktober – i tiden da Chapman, Stride og Eddowes ble drept. Sir Charles Warren, Metropolitan Police Commissioner tok derfor saken i egne hender og utnevnte Donald Swanson fra Scotland Yard som en koordinator.
Slaktere, leger, kirurger med flere ble automatisk mistenkt grunnet ugjerningenes brutalitet. Et notat fra Acting Commissioner of the London Police, Major Henry Smith, beskrev alibiene deres ble etterforsket for å kunne sjekke de ut av saken. En rapport fra Swanson viste at 76 slaktere ble avhørt, samt deres arbeidsgivere for de siste seks månedene.
I september 1888 ble det dannet en borgervernsgruppe i Londons East End. De patruljerte gatene da de var misfornøyde med hvordan myndighetene håndterte etterforskningen, og fordi mordene påvirket de forretningene som lå i området. Gruppa fikk også lov til å utlyse en belønning – og fikk samlet sammen en dusør på £50 (tilsvarende omtrent 8300 pund i dag, eller rett i underkant av 665 000 norske kroner). De avhørte vitner og hyret inn privatetterforskere for å gjøre sine egne undersøkelser.
Profilering og de mistenkte
Mot slutten av oktober spurte sjefsetterforsker Robert Anderson, patologen Thomas Bond om å gi sin mening om morderens medisinske og kirurgiske kunnskap. Bonds vurdering ble basert på begrunnelsen offeret som har hardest rammet av the Ripper, og skrev i sine post mortem notater;
All five murders no doubt were committed by the same hand. In the first four the throats appear to have been cut from left to right, in the last case owing to the extensive mutilation it is impossible to say in what direction the fatal cut was made, but arterial blood was found on the wall in splashes close to where the woman’s head must have been lying.
All the circumstances surrounding the murders lead me to form the opinion that the women must have been lying down when murdered and in every case the throat was first cut.
Bond var en sterk motstander av at morderen skulle ha noen form for vitenskapelig eller anatomisk kunnskap, ei heller kunnskap som en slakter. Etter hans mening var han en einstøing, utsatt for periodevis morderisk og erotisk mani, hvor han også kunne muligens hadde Satyriasis, basert på skamferingen av sine ofre. Han uttalte også at;
…the homicidal impulse may have developed from a revengeful or brooding condition of the mind, or that religious mania may have been the original disease but I do not think either hypothesis is likely.
Det finnes dog ingen bevis for at Jack the Ripper forgrep seg seksuelt på ofrene, men visse psykologer støtter opp om at penetreringen med en kniv og etterlate dem i seksuelle og ydmykende posisjoner hvor skamferingen nærmest er på utstilling indikerer at han fikk en viss seksuell tilfredsstillelse av ugjerningen, en hypotese som har vist seg ganske kontroversiell.
I tillegg til flere selvmotsigende ytringer om Jack the Rippers identitet, har det vært vanskelig å kunne bekrefte dette hovedsakelig fra mangelen på rettsmedisinske bevis. DNA-prøver har feilet og er nå såpass kontaminert etter å ha blitt behandlet utallige ganger, at det ikke lar seg teste lenger. Det har også blitt hevdet at DNA bevis tyder på to forskjellige mistenkte, og deres metodologi for å finne frem til dette har og blitt kritisert.
Det finnes nå over hundre mistenkte for Jack the Ripper, blant annet har han også blitt mistenkt for å være en kvinne. Dog at mordene stort sett skjedde rundt helger og offentlige helligdager tydet for mange på at han var lokal. Andre har hevdet en utdannet, rik og medisinsk utdannet mann fra overklassen – en aristokrat, som beveget seg inn i Whitechapel. Disse teoriene spiller på frykten for legene, en mistro på den moderne vitenskapen og utnyttelse av de fattige fra de rike.
Uttrykket Ripperology har har blitt dannet, og beskriver studier og analyse i saken, for de som jobber for å finne ut av Jack the Rippers virkelige identitet.
De mest kjente er kanskje advokaten Montague Druitt, Seweryn Klosowski (alias George Chapman) som kom til England fra Polen like før mordene begynte, Aaron Kosminski en annen utvandrer fra Polen som ble innlagt på Colney Hatch Lunatic Asylum i 1891, den russiske svindleren Michael Ostrog, den irsk-amerikanske kvakksalveren Francis Tumblety og den engelske sjømannen James Thomas Sadler, for å nevne noen.
De litt mer ambisiøse teoriene har lansert Prins Albert av England, kunstneren Walter Sickert og forfatter Lewis Carroll som mistenkte, sistnevnte kjent for å ha skrevet «Alice i Eventyrland» i 1865.
Brevene
Noe sånt som 80 før Zodiac begynte å skrive brev til blant andre San Francisco Chronicle, så var Jack the Ripper i full gang med å terge både politiet og mediene med sine brev. De har mottatt hundrevis av brev, og de aller fleste har vist seg å bare være en bløff. Men så er det alltid et og annet brev inni mellom…
Spesielt tre av brevene har stukket seg spesielt ut for å være fra pennen til Jack the Ripper personlig – «Dear Boss«, «Saucy Jacky» (postkort) og «From Hell«.
«Dear Boss» postet den 27.september 1888, og ble mottatt samme dag hos distribusjonsselskapet Central News Agency. De ansatte tok i utgangspunktet ikke brevet så seriøst, og det gikk et par dager før de leverte det videre til politiet. Det var også her morderen gav seg selv navnet Jack the Ripper. Frem til dette hadde han hatt flere navn som blant annet «Red Fiend», «The Whitechapel Murderer» og «Leather Apron».
«Saucy Jacky», et postkort mottatt av Central News Agency den 1.oktober 1888 hadde en lignende håndskrift som i «Dear Boss»-brevet. Her forteller morderen om de to mordene begått den 30.september, og mange trodde dette var skrevet av Jack the Ripper, siden nyheten om mordene ikke hadde blitt offentliggjort enda. Men det skulle vise seg at postkortet var stemplet 24 timer etter mordene, slik at nyheten hadde blitt kjent – innholdet i postkortet er derfor noe bestridt om det er ekte eller ikke.
«From Hell» ble mottatt av George Lusk, lederen av borgerverngruppa i Whitechapel den 16.oktober 1888. I dette brevet stemmer ikke håndskriften overens med de forrige brevene, men det ble levert sammen med en liten boks som inneholdt halvparten av en menneskelig nyre. Catherine Eddowes venstre nyre hadde blitt fjernet av morderen. Nyren ble undersøkt av dr. Thomas Openshaw som kunne bekrefte at den faktisk var menneskelig og at det var den venstre nyren, men det var umulig å fastslå med sikkerhet hvem den kom fra. I etterkan mottok også Openshaw et brev signert Jack the Ripper:
Old boss you was rite it was the left kidny i was goin to hoperate agin close to your ospitle just as i was going to dror mi nife along of er bloomin throte them cusses of coppers spoilt the game but i guess i wil be on the job soon and will send you another bit of innerds
Jack the Ripper
O have you seen the devle
with his mikerscope and scalpul
a-lookin at a kidneywith a slide cocked up.
En ettertanke…
Ettersom det nå er nesten 135 år siden han herjet i Whitechapel i London, og det finnes lite eller ingen bevis å jobbe med, så vil nok Jack the Rippers identitet forbli et mysterium tapt i historien.
Hans gåtefulle vesen har inspirert mange – etterforskere, forfattere, filmskapere for å nevne noen. Mest sannsynlig så finnes det nok en morder eller to der ute også som har latt seg inspirere.
Dette innlegget markerer slutten på mitt innblikk i Jack the Ripper, og en har kun skrapt i overflaten av all den informasjonen som finnes om ham der ute. Jeg har forsøkt å koke det ned til en slags oppsummering av hvem han var, hva han gjorde samt den påfølgende etterforskningen og noen av de mistenkte. Men det finnes egne nettsider der ute, proppet full av informasjon kun om ham hvor alt blir mye mer omfattende forklart. En kunne skrevet mange, mange flere innlegg om Jack, men jeg velger å gi meg mens leken er god….i hvert fall inntil videre.
Vil man vite mer så er nettsiden Jack the Ripper 1888 å anbefale. Ønsker man en guidet Jack the Ripper-tur, så sjekk ut Jack the Ripper Tour.
Vær den første til å kommentere