I et av de gamle bygningene i Bærum tilhørende det gamle jernverket ringer telefonen sent på kvelden. Det er ingen som er der for å svare, men like fullt kommer anropet til samme tid hver eneste kveld. Det er blitt et mysterium ved Bærums Verk som ingen har kunnet finne en løsning på.
Bærums Verk
I begynnelsen av 1600-tallet ble det funnet jernmalm i områdene ved Kirkerudåsen og Eineåsen i Bærum. I 1610 inngikk kongen av Danmark-Norge, Christian IV, en kontrakt med Paul Smelter, kongens bergverksmann, som for egen regning bygde en smeltehytte på Vøyen, og hadde 33 mann i virksomhet. Noe senere ble det også bygd hytte ved Gommerud Gård. Smelter fikk ideen om å slå sammen alle smeltehyttene i Bærum til èn enhet, og til dette formålet ble fire gårder kjøpt inn i 1615. Kongen hadde tro på dette som den mest lovende malmforekomsten i oslotraktene, og alle smeltehyttene i denne regionen ble flyttet hit.
På grunn av kongens økonomiske problemer, ble smelteverket overtatt av finansfyrsten og nederlenderen Gabriel Marselis. Under hans drift ble det hentet malm også fra Kragerø og Arendal, og med en dobbel masovn i drift i over hundre år produserte man kanoner, kuler, stangjern og spiker med mere. Marselis ansatte Johan Krefting som driftsleder av verket, og Krefting-familien tok etter hvert over som eiere frem til Johans enke, Anna Krefting, døde i 1766. Bærums Verk var ved dette tidpsunktet det ledende jernverket i Norge.
Bærums Verk ble solgt på auksjon til trioen Friderich Clauson, Morten Leuch og Peder Holter, men de to sistnevnte solgte seg etter hvert ut. Clauson kjøpte deres andeler for 71 000 riksdaler og fikk skjøte på verket 2.januar 1772. Før han døde i 1773, hadde han overlatt verket til sin da 20 år gamle sønn Conrad Clauson. Rundt en tredel av befolkningen i Asker og Bærum var involvert i driften av verket på den tiden og sto for 400 av de 9000 tonn jern som ble produsert i Norge omkring år 1800.
32 år gammel døde Conrad Clauson, og driften ble overført til Peder Anker og senere hans datter Karen Anker og svigersønn grev Herman Wedel Jarlsberg. De produserte et vidt spekter av jordbruksredskaper, møller og saginnredninger, beslag på ovner, komfyrer og annet støpegods. I 1829 støpte de Løkke bro i Sandvika, Norges eldste støpejernsbro. I 1874 måtte jernverket gi tapt, mens støperiet ble drevet frem til 1964. Nå huser bygningene blant annet museum, små verksteder og butikker med salg av blant annet kunsthåndverk og et vertshus.
Telefonen ringer
I det som var det gamle administrasjonsbygget ringer det en telefon sent hver kveld. Avhengig av om det er sommer- eller vintertid, så ringer det presis klokken 23:30 eller 00:30. Når de ansatte kommer på jobb dagen etter, så blinker det på sentralbordet som følge av de nattlige oppringningene. Noen har forsøkt å svare når telefonen ringte, men det var aldri noen i den andre enden, bare en underlig pipelyd.
Man mistenkte at det kunne være en faks som forsøkte å komme gjennom, men teknikere fra både Telenor og Ventelo (nå Telia) skal ha undersøkt telefonen, kablene og systemet uten å finne en logisk forklaring. Det eneste teknikerne fant ut var at samtalen kom fra det som var de ansattes lunsjrom i den samme bygningen. Lunsjrommet skal ha vært soverommet til Conrad Clauson som gikk bort av ukjente årsaker i 1785.
Den daværende handelssjefen på Bærums Verk, Gry Skådinn, uttalte til lokalavisa Budstikka at det hadde vært et medium der i 2007 eller 2008 som kunne fortelle at stedet var hjemsøkt. Det sies også at hunder skal visstnok nekte å gå inn i visse rom, det blir ofte hørt skritt og dører som knirker, selv når man ser på den lukkede døren. Noen har også hørt telefonen ringe inne på møterommet, hvor det ikke fantes en telefon.
Conrad Clauson
Conrad Clauson arvet altså Bærums Verk etter sin far i 1773 og drev det frem til sin død i 1785. Faren, Friderich Clauson, hadde blitt eneeier av jernverket i 1772 etter han som medlem av et interessentskap hadde kjøpt det av arvingene etter Anna Krefting som døde i 1766.
Tiden under Clausons ledelse var den viktigste i verkets historie, hvor han blant annet la om driften slik at det kunne produseres jern året rundt, og i 1785 var 250 familier direkte knyttet til verket. Han laget også en ny og bedre verksskole som var påbegynt i Anna Kreftings tid og ansatte fast skoleholder i 1773.
Han døde ung, bare 32 år gammel og hans enke Kirstine Nilson (1757 . 1827) drev verket videre i noen år før det ble solgt til Peder Anker. Ved Clausons død holdt Bernt Anker en minnetale i Frimurerlogen, hvor begge var medlemmer. Den ble trykket i tidsskriftet Iris og senere utgitt i Københavni 1793. Fru Kirstine Clauson giftet seg igjen med magistratpresident og senere statsminister Fredrik Julius Kaas, og han adopterte hennes barn fra første ekteskap. De tok navnet Clauson-Kaas og ble adlet i 1804. Sønnen Frederik Clauson-Kaas ble hoffmarskalk hos kong Christian Frederik og fulgte med ham til Danmark i 1814.
Et uforklarlig fenomen
Det kan fort hende at denne «knuten på tråden» hver kveld har en mer logisk løsning, men det blir utvilsomt et uforklarlig fenomen når ikke engang teknikere fra Telenor og Ventelo (Telia) finner noen feil på linjen og likevel ringer telefonen til et fast tidspunkt hver eneste kveld. Det blir litt ekstra bensin på bålet når man vet at det ringer fra de ansattes lunsjrom som tidligere var Clausons soverom.
Bærums Verk har fått et rykte på seg for å være et at de mest hjemsøkte stedene i Norge, og særlig på Værtshuset skal det ha blitt observert mye paranormal aktivitet. I tillegg til nevnte Conrad Clauson, så skal også gjenferdet av Anna Krefting som drev verket i 50 år på 1700-tallet gå igjen på området. Kvinnen, alltid kledd i grønt, skal ofte ha blitt observert på Værtshusets andre etasje, og hun har fått det til å gå kaldt nedover ryggen på både gjester og ansatte.
Så ved et besøk til Bærums Verk kan en risikere å få en kunstnerisk, kulinarisk og paranormal opplevelse.
Vær den første til å kommentere