Døden, noe vi alle har et forhold til. Grim reaper eller mannen med ljåen er noe de aller fleste kjenner til. Men hvor oppstod døden, for evig dømt til å guide de nylig avgåtte sjeler til den andre siden? Hvilke myter og legender er knyttet til den kappekledde, ofte også kalt dødens engel. Følg med for en liten «biografisk» kikk på hvem jeg er.
I mange forskjellige mytologier, religioner og folketro finnes det forestillinger om hvem jeg er. Jeg blir fremstilt som et personlig vesen, en guddom eller demon som kommer for å hente mennesker til det hinsidige. Ofte kalt en psykopomp, fra gresk kan dette oversettes til å være en «sjelens veileder». Min hensikt er å sluse og lede de nydøde sjeler til etterlivet, til dødsriket. Blant gravkunst hos mennesket blir jeg ofte fremstilt i form av fugler og dyr som ravner, kråker, ugler, spurver, hester, hjorter og delfiner. Slik poeten Vergilius var en veiviser for Dante gjennom helvete og skjærsilden i den guddommelige komedie.
Religion
Blant jødene og muslimene er jeg kjent som dødsengelen Azrael. En velvillig engel, ansvarlig for å transportere sjelene til dødsriket. I begge religionene bærer jeg med meg et pergament som inneholder menneskets skjebne – for evig noterer ned menneskets fødsel, og visker dem ut ved deres død. I islam er mitt navn Malak al-Mawt (dødsengelen) og defineres som en av de fire erkeenglene. De andre tre er Jibrail (Gabriel), Mika’il (Mikael) og Israfil (Rafael). I jødedommen er legenden tilsvarende i følge rabbinsk litteratur, men mitt navn er Malakh ha-Maweth. Den hebraiske oversettelsen for Azrael er «Guds engel» eller «Hjelp fra Gud». I en beskrivelse har jeg 4 ansikter, 4000 vinger, 70 000 føtter og hele kroppen er dekket av øyne og tunger – tilsvarende antallet mennesker på jorden.
Mytologi
I gresk mytologi er mitt navn Kharon, sønn av Nyx (nattens gudinne) og Erebos (mørkets gud). Kharon transporterte de døde over elvene Styx og Acheron, elvene som skilte de levende fra dødsriket. En mynt, vanligvis plassert i munnen på avdøde, var betaling for transporten. Uten betaling, eller du ble etterlatt uten en begravelse, ble du dømt til å vandre langs elven i et hundre år. Den romerske poten Vergilius beskrev Kharon i løpet av Aineias nedstigning til underverdenen etter at prestinnen i Kumae hadde rettledet helten til den gylne greinen som ville gjøre det mulig for ham å vende tilbake til de levendes verden.
Der står Kharon, som hersker over den triste kyst –
En smussig gud: ned fra hans hårete kinn
Et langt skjegg henger, ukjemmet, urent;
Hans øyne, som hule ildsted i brann;
Et belte, stygg med smuss, binder hans heslige klede.
Grekerne omtalte meg også som Thanatos, sønn av Nyx (nattens gudinne) og tvillingbror til Hypnos (søvnens gud). En mindre figur i mytologien, men også en personifikasjon av døden.
I Skandinavia er jeg Hel, dødens gudinne og hersker over dødsriket. Datter av Loke og Angerboda, søster av Midgardsormen og Fenrisulven. Alle som dør havner hos henne, men de som dør på slagmarken eller som møyer (jomfruer) får komme til Valhall eller Folkvang eller til Gefjons helligdom. De som døde av alderdom eller sykdom havner i Hels skyggeverden. Det norrøne dødsriket skiller seg fra kristendommens helvete i den forstand at det ikke er snakk om et sted man blir straffet for sine misgjerninger, men heller blir hel. Dødsriket, eller Helheimen oppfattes som underjordisk. For å komme dit må en passere Gjallarbroen, som går over den halvt underjordiske elven Gjoll. Hel ble, spesielt under svartedauden, fremstilt som en gammel kvinne kalt Pesta med en svart kappe. Hun ville besøke byer og landsbyer bærende på enten en rake eller kost. Hadde hun raken, ville noen overleve pesten. Hadde hun kosten, ville alle dø.
Mannen med ljåen
Mannen med ljåen, slik dere kjenner meg, oppstod i den mørke middelalder, nærmere bestemt mens svartedauden herjet. Pesten rammet Europa og deler av Asia fra 1346 til 1353, i Norge mellom 1349 og 1350. Sykdommen spredde seg over store avstander ved hjelp av skip og smittet via blant annet lopper og gnagere som rotter. Rundt 60% av Europas befolkning vandret heden i løpet av disse årene. Min fremtoning som et skjelett var symbolsk for et forråtnet menneske, mens den sorte kappen minnet om hva prestene ville bære under begravelser. Ljåen er hentet fra måten man høstet korn. Bøndene høstet sine avlinger, jeg høstet sjeler. Dog noen kunne observere meg på sitt dødsleie, så har jeg aldri drept eller tatt et liv. Jeg er verken god eller ond, men sørger for å transportere sjelene til dødsriket, uten å dømme noen for deres levende gjerninger.
Se også mini-dokumentaren om meg fra The Paranormal Scholar:
Vær den første til å kommentere