The Pig Farmer Killer

Robert William Pickton er antatt å være en av Canadas mest notoriske seriemordere. Pickton ble dømt til livstid i fengsel i 2007, med mulighet for prøveløslatelse etter 25 år. Den tidligere grisebonden ble dømt for drap på seks kvinner, ble siktet for ytterligere 21 drap og har selv hevdet å ha drept 49 kvinner.

Hans tidlige liv

Robert William Pickton ble født 24.oktober 1949 fra Leonard (1896 – 1978) og Louise (1912 – 1979) Pickton. Familien eide en gård hvor de holdt griser i Port Coquitlam, British Columbia – omtrent 27 kilometer øst for Vancouver. Hans eldre søster Linda ble sendt for å bo hos slektninger, da foreldrene ikke følte en bondegård med griser var et passende sted å oppdra en jente. Robert, og hans yngre bror David, begynte å arbeide på gården i en tidlig alder.

Deres mor, Louise, var en krevende kvinne. Hun prioriterte ofte grisene over brødrenes personlige hygiene, og tvang dem til å jobbe lange dager for å ta hånd om dyrene. De ble ofte sendt til skolen i skitne klær som luktet av avføring, noe som gjorde at de ble kaldt «stinkende griser» av de andre elevene. Likevel var Robert sterkt knyttet til sin mor, og hadde lite kontakt med faren som ofte mishandlet de to guttene. Mens Robert var en vordende tenåring, brukte han sparepengene sine på å kjøpe en ung kalv som ble hans elskede kjæledyr. En dag etter skolen fant han ikke kalven, og fikk beskjed av moren om å undersøke låven. Der ble han møtt med det hjerteskjærende synet av kalven, slaktet.

Familiegården

I 1963, mens han var 14 år, hoppet han av skolen og fikk en jobb som slakterlærling. Et yrke han forlot i 1970 for å returnere til jobben på familiens gård. I 1978 døde Leonard Pickton, mens Louise gikk bort det påfølgende året, og Robert og hans to søsken arvet gården. Verken Linda eller David ville ha noe med den å gjøre. David tok over hovedhuset, mens Robert driftet gården mens han bodde i en campingvogn i utkanten av eiendommen.

Gårdsgutten Bill Hiscox fortalte senere at gården var et uhyggelig sted å være og beskrev Robert Pickton som en relativt stillferdig mann, med en til tider bisarr oppførsel, til tross for at det ikke fantes noen tegn til misbruk av narkotika.

Brødrene begynte etter hvert å la gården forfalle. De registrerte en veldedig organisasjon kalt «The Piggy Palace Good Times Society» hos kanadiske myndigheter i 1996. Organisasjonen skulle organisere og arrangere tilstelninger som forskjellige show, dansegallaer og utstillinger for andre «verdige» organisasjoner og grupper. Arrangementene var ofte ville fester i et konvertert slakteri på gården, hvor prostituerte fra Vancouver ofte var tilstede. Medlemmer av Hells Angels var også kjent for å hyppig delta på arrangementene.

I 1998 ble Pickton-brødrene saksøkt av myndighetene i Port Coquitlam for å ha brutt reguleringslover. Forfallet av gårdsdriften, og konvertering av bygningene til å arrangere blant annet dansegallaer og konserter var i strid med reguleringen av gårdens område. Brødrene ignorerte søksmålet og arrangerte en nyttårsfest samme år. Etter festen ble de pålagt et forbud mot å ha flere arrangementer, og politiet fikk instruks om å arrestere personer som deltok på fremtidige fester på gården. Ettersom Robert og David heller ikke hadde sendt inn noe regnskap, ble organisasjonen avviklet.

Mordene

23.mars 1997 ble Pickton siktet for mordforsøk på Wendy Lynn Eistetter, som han hadde knivstukket flere ganger etter en krangel på gården. Eistetter informerte politiet at Pickton hadde satt håndjern på henne, men klarte å rømme etter å ha blitt utsatt for flere ulike kutt og stikkskader på kroppen. Hun forklarte videre at hun hadde klarte å avvæpne ham og stukket han med sitt eget våpen. Pickton søkte behandling hos Eagle Ridge Hospital, mens Eistetter befant seg på nærmeste legevakt. Han ble løslatt mot en kausjon på C$2000 (C$ = kanadiske dollar) og anklagen ble droppet i januar 1998.

I løpet av de neste tre årene begynte gårdsgutten Hiscox å legge merke til at kvinner som besøkte gården etter hvert ble meldt savnet. I februar 2002 utførte politiet et søk på gården etter ulovlige skytevåpen. Basert på hva politiet fant, ble brødrene arrestert og en tillatelse for et nytt søk ble gitt i samarbeid med kommisjonen BC Missing Women Investigation. Personlige eiendeler fra savnede kvinner ble funnet, og gården ble forseglet av politiet. Neste dag ble brødrene anklaget for brudd på våpenloven, men ble senere løslatt. Dog fortsatte politiet å overvåke Robert.

I februar 2002 ble Robert arrestert og siktet for mordet på to kvinner – Sereena Abotsway og Mona Wilson. I tiden som fulgte ble flere mordsiktelser lagt til:

• I april ble han siktet for mord på ytterligere tre kvinner – Jacqueline McDonell, Diane Rock og Heather Bottomley.
• Samme måned ble to nye siktelser lagt til for mord på Andrea Joesbury og Brenda Wolfe.
• I september ble saken utvidet med fire nye siktelser for mord på Georgina Papin, Patricia Johnson, Helen Hallmark og Jennifer Furminger.
• Fire nye siktelser kom i oktober for mord på Heather Chinnock, Tanya Holyk, Sherry Irving og Inga Hall.

Totalt var Robert nå siktet for 15 mord, og var gjerningspersonen i den største seriemorderetterforskningen i Canadas historie.

• I mai 2005 fulgte ytterligere 12 mordsiktelser for drapene på Cara Ellis, Andrea Borhaven, Debra Lynne Jones, Marnie Frey, Tiffany Drew, Kerry Koski, Sarah de Vries, Cynthia Feliks, Angela Jardine, Wendy Crawford, Diana Melnick, samt en uidentifisert kvinne.

Han var nå siktet for mordet på 27 kvinner.

Utgravninger av gården i løpet av 2003 kostet etterforskningen C$ 70 millioner, og innen 2015 hadde gården blitt helt gjerdet inn av myndighetene (Crown in Right of British Columbia). I mellomtiden hadde samtlige bygninger, med unntak av en liten låve, på eiendommen blitt revet.

Rettsmedisinske undersøkelser var utfordrende, siden ofrenes kropper i stor grad var utsatt for forråtnelse eller hadde blitt spist av diverse insekter og av grisene på gården. I løpet av de første dagene av utgravningen hadde rettsantropologene hentet inn tungt maskineri i form av 15 meter store samlebånd og jordsiktere for å finne spor etter menneskelige levninger. I 2004 avslørte politiet at Pickton kan ha malt opp mennesker og blandet det med grisekjøtt som han solgte, som umiddelbart sørget for en advarsel utstedt av helsemyndighetene. En annen påstand var at han hadde foret likene direkte til grisene sine.

En innledende høring ble holdt i 2003, som inntil 2010 var taushetsbelagt. I høringen ble det også tatt opp at Pickton hadde blitt siktet for mordforsøk på sexarbeideren Wendy Lynn Eistetter i 1997. Eistetter vitnet senere at han hadde kjørt henne til gården og hatt sex med henne før han satte håndjern på hennes venstre hånd og knivstakk henne i magen. Hun klarte å ta våpenet og knivstikke ham i selvforsvar før hun flyktet fra åstedet. Senere ble de begge behandlet ved samme sykehus, hvor de ansatte brukte en nøkkel de hadde funnet i Picktons lomme for å fjerne håndjernene fra Eistetter.

Siktelsen ble droppet i 1998 da statsadvokaten mente Eistetters avhengighet av narkotika gjorde vitnemålet hennes for usikkert til å kunne sikre en domfellende avgjørelse. Klærne og støvlene Pickton hadde brukt den kvelden ble beslaglagt av politiet og oppbevart i et skap i mer enn syv år. Først i 2004 ble klærne testet, og viste DNA-spor fra to andre kvinner – Andrea Borhaven og Cara Ellis.

I følge etterforsker Lorimer Shenher ved Vancouver-politiet, fikk han i 1998 vite om en telefonsamtale gjort til deres tipslinje at Pickton burde etterforskes i sammenheng med de savnede kvinnene. Shenher fortalte i sin bok, «Lonely Section of Hell: The Botched Investigation of a Serial Killer Who Almost Got Away» (2015), at det var en stor utfordring å få rettet politiets ressurser og oppmerksomhet mot saken før de gjennomsøkte gården hans i 2002.

De fikk for øvrig også et anonymt tips i 1999 at Pickton hadde en fryser full av menneskekjøtt på gården sin. I forhør avviste Pickton alle anklager mot  å ha vært delaktig i mord på de savnede kvinnene. Politiet skaffet tillatelse til å gjennomsøke gården hans, men søket ble aldri utført.

Rettsaken

Rettsaken mot Robert Pickton begynte 30.januar 2006 i New Westminister. Han sa seg ikke skyldig til alle 27 mordsiktelsene ved retten i British Columbia. Store deler av året gikk med til å utrede hvilke bevis som kunne legges frem for juryen, ingen journalister fikk tillatelse til å rapportere om disse forhandlingene. I mars ble en av siktelsene droppet av dommer James Williams for mangel på bevis.

I august delte Williams de resterende siktelsene opp i to grupper – en gruppe med seks siktelser og en gruppe med 20. Den opprinnelige rettsaken fokuserte på de seks første siktelsene. De påfølgende 20 siktelsene kunne bli hørt i en ny rettsak, men ble stoppet i august 2010. På grunn av at dokumentene er taushetsbelagt, er det ikke offentlig kjent hvorfor. Men dommeren har beskrevet at 26 siktelser i en rettsak ville lagt for mye press på juryen, da den ville vart i opp mot to år og muligheten for at Pickton ville bli frikjent ved en feil i rettegangen ville økt markant. Han la også til at de primære seks siktelsene hadde en betydelig annen bevismengde enn de andre 20.

Rettsaken hvor Pickton var siktet for seks mord begynte 22.januar 2007 – og han sto anklaget for mordene på Marnie Frey, Sereena Abotsway, Georgina Papin, Andrea Joesbury, Brenda Wolfe og Mona Wilson. Taushetsplikten ble hevet og kanadierne fikk for første gang høre de morbide detaljene i saken. Etterforskerne og rettsmedisinerne hadde funnet hodeskaller delt i to og stappet fulle av avkappede hender og føtter, levninger av en kropp pakket i en søppelsekk og hennes blodflekkede klær fra Picktons campingvogn, deler av et menneskelig kjevebein og tenner funnet i slakteriet hans og en 22 kaliber pistol med en dildo festet til den med spor han både hans og et offers DNA. I et videoklipp spilt for juryen hevdet Pickton at dildoen var ment å fungere som en slags lyddemper for pistolen.

Videre ble følgende bevis presentert for juryen:

• Spor fra 80 uidentifiserte DNA-profiler, både kvinnelige og mannlige, som hadde blitt funnet på bevisene.
• I tillegg til «dildo-pistolen» fant politiet også ammunisjon til en 357 Magnum revolver, nattsynbriller, et par håndjern med falsk pels, en sprøyte med en tre milliliter av en blå væske, og det påståtte afrodisiakumet «spansk flue» i Picktons campingvogn.
• Et videoklipp hvor hans venn Scott Chubb fortalte at Pickton hadde beskrevet at en god måte å drepe en heroinavhengig kvinne var å injisere henne med vindusspylervæske. Et annet videoklipp hvor Pickton innrømte å ha drept prostituerte ved å sette på dem håndjern og kvele dem til døde, før han tappet dem for blod og innvoller og foret levningene til grisene.
• Et foto av en søppelkasse i Picktons slakteri, som innholdt levningene av Mona Wilson.

I oktober 2007 ble et medlem av juryen anklaget for å ha bestemt seg på forhånd at Pickton var uskyldig, men ingen bevis ble funnet for disse påstandene. Dommer James Williams midlertidig stoppet juryforhandlingene i desember 2007 etter å ha oppdaget en feil i sine beskjeder til juryen. Han mottok en skriftlig beskjed hvor de ønsket en klargjøring av tiltalen siden juryen var usikre på om de kunne dømme Pickton hvis det bare kunne bevises at hans handlinger bare var indirekte knyttet til mordene.

Rettssaken kunne til slutt fortsette, og juryen mente Robert Pickton ikke var skyldig i overlagt drap. Men han ble funnet skyldig i seks punkter av uaktsomt drap. Dommer Williams fastsatte Picktons dom til livstid i fengsel, med mulighet for prøveløslatelse etter å ha sonet minst 25 år. Den samme straffen han ville fått hadde han blitt dømt for overlagt drap.

Mr. Pickton’s conduct was murderous and repeatedly so, I cannot know the details but I know this: What happened to the victims was senseless and despicable.

Dommer James Williams

Ankesakene

Januar 2008 sendte statsadvokaten inn en anke til British Columbia Court of Appeal mot Picktons frikjennelse av overlagt drap. Anken var begrunnet med diverse avgjørelser mot beviser i saken utført av dommer Williams, aspekter i hans instrukser til juryen og hans avgjørelse av å dele opp siktelsene i to grupper på henholdsvis seks og 20.

Flere av slektningene til ofrene ble sjokkert over anken, spesielt siden statsadvokat Wally Oppal hadde uttalt at han ikke kom til å anke dommen. Pickton hadde blitt dømt til uaktsomt drap, og hadde fått den samme straffen han ville fått dersom han hadde blitt dømt for overlagt drap. Flere fryktet at den stående dommen ville bli omgjort hvis anken hadde ført frem og Oppal fikk kritikk for å ikke ha snakket med ofrenes familier i forkant.

Statsadvokaten unnskyldte seg for å ikke ha informert familiene, og forklarte at anken var av strategiske grunner i påvente av en anke fra forsvarsadvokatene. Oppals begrunnelse var at hvis Pickton ville anke dommen og anken skulle blitt godtatt – så ønsket aktor at alle de 26 siktelsene skulle være inkludert i en eventuell ny rettssak. Men hvis Oppal ikke hadde sendt inn den nevnte anken, så hadde inkluderingen av alle siktelsene ikke vært mulig.

To dager senere kom anken fra Picktons advokater, Gil McKinnon – en tidligere aktor i det kanadiske rettssystemet på 70-tallet. Anken gjorde det klart at de ønsket en ny rettssak kun basert på de opprinnelige seks siktelsene. Anken var begrunnet i feil i dommerens kommunikasjoner med juryen, bevisenes stilling og Picktons uttalelser til politiet.

Det tok seks måneder før avgjørelsen falt for ankesakene. Forsvarets anke ble avvist, mens aktoratets ble godtatt på bakgrunn av at dommer Williams hadde gjort feil ved å ekskludere visse bevis og for å ha delt opp siktelsene. Men anken ble til slutt stoppet, slik at den opprinnelige dommen ikke ble tilsidesatt.

På sommeren i 2009 anket forsvarsadvokatene til Pickton dommen til Canadas høyesterett. Det påfølgende året ble Picktons anke enstemmig avvist. Men høyesterettsdommerne var også splittet i hvordan dommer James Williams hadde kommunisert med juryen. De fant at Williams hadde vært noe uklar i sine instruksjoner, men at dette ikke hadde påvirket rettferdigheten i Picktons rettssak.

Etterspillet

En talsmann for retten i British Columbia, Neil MacKenzie, uttalte at tiltalen mot Pickton for de resterende 20 mordene mest sannsynlig ikke ville bli fulgt opp.

In reaching this position, the branch has taken into account the fact that any additional convictions could not result in any increase to the sentence that Mr. Pickton has already received.

Neil MacKenzie, B.C. Crown

Politimyndighetene i Vancouver fikk mye kritikk for hvorfor det tok så lang tid før Robert Pickton ble arrestert. I 2010 offentliggjorde de følgende unnskyldning til ofrenes familier.

I wish from the bottom of my heart that we would have caught him sooner. I wish that, the several agencies involved, that we could have done better in so many ways. I wish that all the mistakes that were made, we could undo. And I wish that more lives would have been saved. So on my behalf and behalf of the Vancouver Police Department and all the men and women that worked on this investigation, I would say to the families how sorry we all are for your losses and because we did not catch this monster sooner.

Deputy Chief Constable Doug LePard, Vancouver PD

Etter Robert Pickton tapte sin siste ankemulighet til Canadas høyesterett, ble kommisjonen Missing Women Commission of Inquiry ledet av Wally Oppal gitt oppdraget i å undersøke rollen Vancouver-politiet og Royal Canadian Mounted Police hadde hatt i forsvinningene og mordene på kvinner i bydelen Downtown Eastside. Familiene og pårørende til de myrdede kvinnene hadde krevd offentlige høringer om dette siden før Pickton ble arrestert og dømt. Kommisjonen rapport ble sendt til statsadvokatens kontor i november 2012 og offentliggjort i desember samme år. I løpet av undersøkelsen krevde advokatene til noen av ofrenes familier at et 289 sider langt manuskript skrevet av politietterforsker Lori Shenher skulle bli inkludert i bevisene og gjort offentlig. Men kun noen linjer av manuskriptet ble gjort offentlig.

I løpet av sommeren 2010 ble de resterende 20 mordtiltalene mot Pickton stoppet i en høring i British Columbia Supreme Court, hvilket betød at han aldri ville se noen dom for disse siktelsene. I juni 2018 ble han overført fra Kent Institution i British Columbia til et annet fengsel i Port-Cartier, Quebec, hvor han angivelig sitter nå – 72 år gammel.

Ofrene

Robert Pickton ble dømt for uaktsomt drap på seks kvinner:

1. Sereena Abotsway, født 20.august 1971. Forsvant i august 2001, 29 år gammel. Ble meldt savnet av sin fostermor 22.august 2001.
2. Mona Lee Wilson, født 13.januar 1975. Forsvant da hun var på vei til en legetime 30.november 2001, 29 år gammel. Ble meldt savnet samme kveld.
3. Andrea Joesbury, 22 år gammel. Sist sett i live i juni 2001, meldt savnet 8.juni 2001.
4. Brenda Ann Wolfe, 32 år gammel. Sist sett i live i februar 1999, meldt savnet 25.april 2000.
5. Marnie Lee Frey. Sist sett i live i august 1997. Meldt savnet 29.desember 1997.
6. Georgina Faith Papin. Sist sett i live i januar 1999. Meld savnet i mars 2001.

Videre var han siktet for forsettlig drap på 21 ytterligere kvinner:

1. Jacqueline Michelle McDonell, 22 år gammel. Sist sett i januar 1999.
2. Dianne Rosemary Rock, født 2.september 1967. Sist sett 19.oktober 2001, 34 år gammel. Meldt savnet 13.desember 2001.
3. Heather Kathleen Bottomley, født 17.august 1973. Sist sett og meldt savnet den 17.april 2001, 27 år gammel.
4. Jennifer Lynn Furminger, sist sett i 1999.
5. Helen Mae Hallmark, sist sett i august 1997.
6. Patricia Rose Johnson, sist sett i mars 2001.
7. Heather Chinnook, sist sett i april 2001.
8. Tanya Holyk, sist sett i oktober 1996, 23 år gammel.
9. Sherry Irving, sist sett i 1997, 24 år gammel.
10. Inga Monique Hall, sist sett i februar 1998, 46 år gammel.
11. Tiffany Drew, sist sett i desember 1999.
12. Sarah de Vries, sist sett i april 1998.
13. Cynthia Feliks, sist sett i desember 1997.
14. Angela Rebecca Jardine, sist sett 20.november 1998 mellom 15:30 og 16:00 ved Oppenheimer Park, downtown Eastside i Vancouver.
15. Diana Melnick, sist sett i desember 1995.
16. «Jane Doe», tiltale droppet.
17. Debra Lynne Jones, sist sett desember 2000.
18. Wendy Crawford, sist sett desember 1999.
19. Kerry Koski, sist sett i januar 1998.
20. Andrea Fay Borhaven, sist sett i mars 1997.
21. Cara Louise Ellis (også kjent som Nicky Trimble), født 13.april 1971. Sist sett i 1996, 25 år gammel. Meldt savnet i oktober 2002.

Selv om anklagen for drapet på «Jane Doe» ble foreldet i 2006, nektet Pickton å ta stilling til anklagen, så retten førte «ikke skyldig» på hans vegne.

Han er også antatt å ha vært involvert i flere ytterligere drap, men har aldri blitt anklaget

1. Mary Ann Clark (også kjent som Nancy Greek), forsvant i august 1991, fra downtown Victoria, Vancouver.
2. Yvonne Marie Boen (har også brukt etternavnet England), født 30.november 1967. Sist sett 16.mars 2001, 33 år gammel. Meldt savnet 21.mars 2001.
3. Dawn Teresa Crey, meldt savnet i desember 2000. Cray er også hovedsubjektet i filmen Finding Dawn, en dokumentar om myrdede og savnede urfolk i Canada.
4. To andre uidentifiserte kvinner.

Etter at Robert Pickton ble arrestert, begynte flere å uttale seg til politiet om hva de hadde sett på gården hans. En av vitnene, Lynn Ellingsen, hevdet å ha sett ham flå en kvinne hengende fra en kjøttkrok flere år tidligere, men at hun ikke hadde turt å fortelle det før nå av frykt for sitt eget liv. Ellingsen innrømte også at hun hadde utpresset Pickton for penger ved flere anledninger basert på hva hun hadde sett.

Et sivilt søksmål ble fremmet av ofrenes barn i 2013 mot politiet i Vancouver og RCMP for å ikke kunne beskytte ofrene. Partene nådde et forlik året etter, hvor hver av barna ble tilkjent en erstatning på C$ 50 000.

Korrespondanse og populærkultur

August 2006 hevdet Thomas Loudamy fra Fremont i California å ha mottatt tre brev fra Robert Pickton etter at han hadde skrevet til ham ved bruk av et pseudonym.

I brevene snakker Pickton angivelig om bekymringer rundt kostnaden av etterforskningen, at han er uskyldig, siterer Bibelen, skryter av dommeren og responderer på den falske informasjonen skrevet i Loudamys brev. Pseudonymet var Mya Barnett, en kvinne som hadde levd et ulykksalig liv.

Nyheten om brevene ble først publisert i avisen The Vancouver Sun den 2.september 2006. Frem til den datoen har verken myndigheter eller representanter fra Picktons forsvar forsøkt å verifisere ektheten av brevene. Avisen derimot har gjort flere forsøkt på å bevise dette, blant annet:

• Bekreftet at brevenes frimerker stemmer med de brukt av North Fraser Pretrial Centre, hvor Pickton ble holdt på den tiden.
• Bekreftet via en representant fra Canadas postvesen at frimerkene ikke er falske.
• Bekreftet at maskinen benyttet til å stemple frimerket på konvolutten stammer fra en maskin benyttet av North Fraser Pretrial Centre. Identifisert med et serienummer som er stemplet sammen med frimerket.

Så vidt jeg har funnet ut, så finnes det ingen bekreftelse på at disse brevene finnes. Loudamy selv har også uttalt at han ikke beholdt brevene han mottok. Verken Pickton eller hans representanter har heller ikke bekreftet denne korrespondansen.

Men nevnte Loudamy har skrevet til anklagede og dømte kriminelle under et pseudonym, han har blant annet skrevet til en annen kanadisk seriemorder – Clifford Olson, som tilsto mordene på 11 barn og tenåringer mellom 9 og 18 år på 80-tallet. Loudamy hevdet at hans brev til Pickton hadde som mål å forsøke å få litt offentlig innsikt i hvem Robert Pickton er.

En film om Robert Pickton ble lansert i 2016. Unclaimed (også kjent som On the Farm) er basert på Steve Camerons bok On The Farm. Filmen brukte Picktons liv for å fortelle en historie om kvinner i Downtown Eastside som ble ofre for en seriemorder. Skuespiller Ben Cotton portretterte Pickton i filmen.

Samme år ble det kjent at Robert Pickton hadde skrevet en bok, en selvbiografi med tittelen Pickton: In his Own Words. Dette ble kontroversielt, og myndighetene grep inn i et forsøk på å stoppe boken fra å bli publisert. Historien sier at han fikk manuskriptet ut av fengselet gjennom en tidligere cellekamerat som igjen sendte det til en pensjonert bygningsarbeider i California, Michael Chilldres. Chilldres tok æren for det 144 sider lange manuskriptet og er kreditert som forfatteren. Boken ble først publisert av forlaget Outskirts Press i Colorado, men etter mye press fra Canadas myndigheter ble boken fjernet fra bokhyller og fra nettbutikker som Amazon, da kanadisk lovgivning ikke tillater dømte kriminelle å profitere på slike bøker.