Det er ingen hemmelighet at The Grim Reaper har et veldig åpent sinn når det kommer til elementer mellom himmel og jord man ikke kan se. Ånder, gjenferd, hjemsøkelser og gjenstander med en forbannelse tilknyttet seg er bare noe av det som er blitt skrevet om. Men selv undertegnede besitter også et ørlite gram skepsis, og legger fort merke til hvis noen tøyer strikken for langt.
The Grim Reaper presenterer her fem ulike latterlige spøkelseshistorier, som mest sannsynlig er kun det – historier. Likevel har de blitt fortalt om igjen og om igjen opp gjennom årene, mest sannsynlig for å skremme barn til å oppføre seg og komme hjem før solen gikk ned.
1: Shirime
Shirime er en Yōkai. Yōkai er en betegnelse på en overnaturlig skapning eller ånd innen japansk folketro. De er ikke direkte demoner, men de kan være alt fra ondsinnede eller rampete til vennlige og hjelpsomme mot mennesker. Yōkai sies også å ha visse overnaturlige egenskaper, den mest kjente er muligheten til å endre sin fysiske form og utseende – også kjent som «shapeshifting».
Historien om Shirime går angivelig helt tilbake til samurai-tiden i Japan. En samurai reiste til fots i retning Kyoto, da han hørte noen som ropte etter ham og ba ham vente. «Hvem der!?», ropte samuraien nervøst, og idet han snudde seg fikk han se en mann som strippet og viste ham rumpa. Men i stedet for et anus, hadde mannen et stort, glitrende øye. Shirime skal i følge legenden ikke være farlig, annet enn at skapningen liker å skremme.
2: Hantu Tetek
Vi reiser fra en øynasjon i Asia til en annen, nærmere bestemt Malaysia, hvor Hantu Tetek hjemsøker unge menn med et dødelig utfall. Navnet Hantu Tetek kan på folkemunne oversettes til «brystspøkelse», og det er ikke uten grunn. Denne ondsinnede ånden sies å inneha et par enorme bryster, og oppsøker virile, unge menn for så å kvele dem til døde. Noen vil kanskje tenke at det finnes verre måter å vandre heden på, men i følge legenden skal Hantu Tetek være en gammel dame, sykelig overvektig, og brystene med BH-størrelse Z er plassert på ryggen hennes.
Det sies at historien om Hantu Tetek er en typisk «busekvinne»-historie, for å skremme barna til å oppføre seg og gjøre som deres foreldre sier. En versjon forteller at hun vil jakte på de unge mannfolka som beveget seg for langt vekk fra hjemmet sitt eller var ute til langt på natt. De ble da kvalt av hennes «fordeler», eller rettere sagt «bakdeler», og ble aldri funnet igjen.
3: Det hodeløse muldyret
For å møte det hodeløse muldyret må vi krysse Stillehavet fra Malaysia til Brasil. Muldyret skal være en mytologisk skapning i brasiliansk overtro, hvor en kvinne mottok en forbannelse fra Gud for hennes synder – å bedrive utukt med en prest. Gud forvandlet henne til et hodeløst muldyr med ild sprutende fra halsen, og ble dømt til å galoppere langs landeveier fra solnedgang på torsdag til soloppgang. Fredag morgen ble hun forvandlet tilbake til en kvinne, før historien gjentar seg neste uke igjen. Historien har forskjellige versjoner med tanke på hvilken synd som ble begått – utukt, nekrofili, barnemord, blasfemi mot kirken for å nevne noen.
Legenden sies å ha oppstått tidlig i kolonitiden, rundt 1500-tallet. Den er stort sett kjent over hele landet, men har fått et sterkere fotfeste i delstatene Goiàs, Minas Gerais og Mato Grosso. Fargen på muldyret varierer fra brunt til svart og har hestesko laget av sølv eller jern som produserer en veldig høy lyd ved galopp. En kan midlertidig bryte forbannelsen ved å fjerne muldyrets tøyler eller å knivstikke dyret, men hun vil bli forvandlet på ny ved solnedgang igjen neste torsdag.
4: Raw Head Bloody Bones
Historien om Raw Head Bloody Bones, også kjent som Bloody Bones, kan spores tilbake til cirka 1548. Den engelske filosofen John Locke noterte i 1693 at historien (og primært navnet) ble benyttet til å skremme barna og sørge for å holde dem underordnet i familien. Samuel Johnson skrev Dictionary of the English Language (1755) og definerte Bloody Bones som;
The name of a specter, mentioned to fright children.
Historien har sitt opphav i Storbritannia, nærmere bestemt Lancashire og Yorkshire og spredde seg deretter til USA, primært de sørlige statene. Bloody Bones er ofte sett på som en vanndemon, som hjemsøker for eksempel dype tjern, hav og jettegryter. Barn ble advart om å holde seg unna jettegrytene, ellers ville Bloody Bones ta dem.
I det sørlige USA ble Raw Head og Bloody Bones sett på som to individuelle skapninger, eller to deler av samme monster. Rawhead er en hodeskalle som biter sine ofre, mens Bloody Bones er et dansende hodeløst skjelett. I en versjon av historien tok monsteret hodet til en person som straff for å spre rykter og sladder. Legendene spredde seg også til de afro-amerikanske tradisjonene, og det finnes flere referanser til Bloody Bones og Rawhead i historiene fortalt blant slaver.
5: Kyllingspøkelset fra Highgate Pond
Vi avslutter denne topp 5-lista med et hjemsøkende fjærkre i England. I 1626 ved Highgate Pond hadde Sir Francis Bacon en diskusjon med sin venn Dr. Witherbone, som for øvrig også var den kongelige legen på den tiden, om hvordan man skulle bevare kjøtt. Det var en kald og snørik aprilkveld, hvor Bacon observerte fra hestevognen de satt i at is ville sørge for å holde maten fersk lenger. Han ble så fascinert av ideen, så de stoppet ved Pond Square hvor han kjøpte en kylling fra en nærliggende gård. Kyllingen ble plukket og renset, før han så pakket den med is – og skapte så den første frosne kyllingen. Dessverre fikk Bacon aldri oppleve resultatene fra sitt eksperiment innen kjøling av mat. På grunn av det kalde været, pådro han seg lungebetennelse og døde få dager senere.
En mer typisk spøkelseshistorie så burde det være Sir Francis Bacon som ville hjemsøkt åstedet, men i stedet kom kyllingen. Kort tid etter hans død begynte innbyggerne ved Highgate Pond å fortelle om en plukket, hodeløs kylling løpe rundt i ring og hakke etter mat med et nebb den ikke hadde. Kyllingen ble observert i mange år fremover, soldater som var stasjonert i nærheten under andre verdenskrig forsøkte å fange den i håp om å få fjærkre til middag. Rundt 1970 ble et pars romantiske kveld hjemme i sin egen hage brått avbrutt av et kylling-gjenferd som tydeligvis ikke likte deres amorøse oppførsel. Etter hvert har det blitt færre og færre observasjoner av kyllingen – kanskje fuglen ble roligere etter årenes løp.
Både spøkelset og Bacons eksperiment har sine skeptikere, men historien lever likevel videre. Det er en påminnelse om en viktig oppfinnelse, og man kan fort hviske et lite «takk» til kyllingspøkelset fra Highgate Pond neste gang man tar frem frossen kylling til middag.
Vær den første til å kommentere