Topp 5 – Medisinske prosedyrer

Kirurgiske inngrep og andre medisinske prosedyrer kommer og går. Blant annet har det kommet retningslinjer vedrørende kikkhullsoperasjoner for enkelte inngrep i kneet. Mens denne prosedyren ble kuttet fordi den ikke var så effektiv, så er det noen prosedyrer gjennom historien som var hakket inntil tortur, og som man skal være glad for at ikke praktiseres lenger.

Her er fem ulike medisinske prosedyrer som heldigvis ikke benyttes lenger.

1: Trepanasjon

Trepanasjon er et av de eldste kirurgiske inngrepene man vet om – det gikk ut på å åpne eller lage hull i kroppsvev på levende mennesker, særlig å bore, sage, skjære eller slipe ut stykker i hodeskallen.

Mennesket har utført dette helt siden steinalderen, det nevnes i Hippokrates skrifter, men tallrike kranier fra flere steder i verden viser at operasjonsformen er eldre. De eldste danske funnene er over 5000 år gamle. Man er usikre på hvorfor inngrepet ble gjort, men det ble ofte trodd at det var for å slippe ånder ut eller inn ved tilfeller av ekstrem hodepine, epilepsi eller psykiske lidelser. Overraskende nok så var det flere som levde i mange år etter å ha blitt utsatt for dette brutale inngrepet, basert på funn av hodeskaller hvor hullet så ut til å vise spor av helbredelse.

Selv om det ikke er noen kirurger som lager hull i hodeskallen på pasientene for å slippe ut onde ånder, finner man fortsatt spor av at prosedyren blir benyttet for å lette presset på hjernen. En lege i Australia benyttet en elektrisk drill han fant i et vedlikeholdsskap for å borre et hull i skallen til en 13 år gammel gutt. Hadde ikke legen gjort dette, ville gutten dødd av en blodpropp i hjernen.

2: Lobotomi

Det er kanskje vanskelig å forestille seg en medisinsk prosedyre som er mer brutal enn trepanasje, som var i utstrakt bruk godt inn på 1900-tallet. Lobotomi er en type operasjoner som går ut på å kutte forbindelsen mellom de fremre hjernelappene og resten av hjernen. Metoden ble i første rekke brukt for å behandle schizofreni, men ble også brukt mot andre psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser.

Den portugisiske nevrologen Antonio Egas Moniz oppfant prosedyren i 1935, og et år senere brakte Walter Freeman metoden til USA. Freeman var en skikkelig misjonær for denne nye metoden innen «psykokirurgi». Han kjørte rundt omkring i landet i sin «loboto-mobil» og utførte inngrepet på tusener av ulykkelige pasienter.

Inngrepet ble utført med en leukotom som var en tynn stav forsynt med en metallslynge ytterst. Etter det var boret hull i hodeskallen, ble leukotomen innført gjennom borehullet, slik at den skar ut en centimeter stor del av hjernens hvite substans på en eller begge sider. Men Freeman var alt annet enn human – hans metode gikk ut på å slå en ishakke gjennom øyekroken med en klubbe. Han ville så rote rundt med ishakken på den minst vitenskapelige måten, alt uten noen form for bedøvelse.

Utvikling av medikamenter sørget heldigvis for at lobotomering ble droppet som behandling av psykiske lidelser i løpet av 60-tallet. Freeman utførte sine to siste ishakke-lobotomier i 1967. En av de pasientene døde av en hjerneblødning tre dager senere.

3: Litotomi

Litotomi er et kirurgisk inngrep hvor man lager en åpning for å fjerne steiner som har dannet seg i for eksempel galle- eller urinveier. Tekster fra antikken – greske, romerske, persiske og hinduistiske – har referanser til inngrepet. Pasienten ville være liggende på rygg med beina spredd, og et knivblad ble ført inn i blæren gjennom perineum («mellomkjøttet», mellom kjønnsorgan og anus). Videre førte legene enten fingrene eller noen kirurgiske instrumenter inn via urinrøret eller anus for å hjelpe med fjerning av steinen(e). Inngrepet var ekstremt smertefullt, og hadde en dødelighetsrate på rundt 50%.

I 1651 ble Jan de Doot, en nederlandsk smed, kjent for å ha utført inngrepet på seg selv, med suksess. Han fikk ekstreme smerter skapt av en stein i urinblæren, og da han utførte inngrepet fant han en stein i blæren på størrelsen med et hønseegg. Det varierer litt forskjellige utgaver av denne historien – enkelte hevder at han levde minst fem år etter inngrepet, andre sier han døde av inngrepet eller rett etterpå. De Doot skulle også ha fått fjernet to andre steiner fra blæren nylig, slik at steinen fant veien frem til det åpne såret selv, slik at det var enkelt for de Doot å fjerne den.

Antallet litotomier begynte å falle utover 1800-tallet, og inngrepet ble erstattet av mer humane metoder. Da 1900-tallet kom gjorde også et mer sunnere kosthold galle- og nyresteiner til en sjeldenhet.

4: Neseplastikk («old school»)

Syfilis ankom Italia på 1500-tallet, antageligvis fra sjømenn som kom hjem fra å ha utforsket Amerika. Den seksuelt overførbare sykdommen hadde flere grusomme symptomer blant annet ved at nesebroen (toppen av nesen fra pannen til tippen) ville kollapse. Den deformerte nesen ble et ganske tydelig signal på utroskap, og mange forsøkte å dekke dette til gjennom operasjoner.

En italiensk kirurg ved universitetet i Bologna, Gaspare Tagliacozzi, utviklet en metode for å skjule den deformerte nesen. Han skapte en ny nese ved å bruke vev fra pasientens arm. Han ville så skjule dette med hud fra overarmen som merkelig nok fortsatt var festet til armen. Pasienten måtte være slik i tre uker, frem til at huden hadde festet seg, før Tagliacozzi ville separere hudet fra armen. I blant ble nesen lilla i vintermånedene og kunne falle av.

I dag blir syfilis enkelt behandlet med antibiotika.

5: Årelating

Årelating er metoden for å fjerne blod for å forebygge eller kurere en sykdom. Prosedyren ble utført enten av en lege eller igler og var basert på medisinsk teori fra antikkens Hellas kalt humoralpatologi. Den teorien om at kroppens væsker måtte være i balanse stammer fra at naturens grunnelementer (ild, jord, luft og vann) måtte være i balanse, og således måtte kroppens væsker (gul galle, svart galle, blod og slim) stå i et bestemt likevektsforhold til hverandre. For mye eller for lite av den eller flere av dem var ensbetydende med sykdom.

Det var flere metoder som legene benyttet, men grunnprinsippet i dem alle var å åpne og blottlegge en blodåre. Eventuelt ble igler plassert ut på forskjellige steder av kroppen. En britisk medisinsk tekst anbefalte årelating for akne, astma, kreft, kolera, koma, kramper, diabetes, epilepsi, koldbrann, gikt, herpes, fordøyelsen, galskap, gulsott, spedalskhet, oftalmi, pest, lungebetennelse, skjørbuk, kopper, slag, stivkrampe, tuberkulose med flere. I tillegg ble årelating også brukt for å behandle neseblod, økt menstruasjonsblødning og andre blødninger. Før barnefødsel og kirurgiske inngrep ble årelating gjennomført for å forebygge inflammasjon. Før en amputasjon var det vanlig å fjerne samme mengde blod som var antatt at den kroppsdelen som skulle amputeres ville inneholde. I 1623 skrev den franske legen Jacques Ferrand om at årelating også kunne være hjelpsomt mot hjertesorg, for eksempel kjærlighetssorg.

Man benytter fortsatt årelating, men kun hvis det blir påvist for høye verdier av jern og røde blodceller i kroppen (hemochromatosis og polycythemia), man tar også mindre mengder blod av diagnostiske årsaker.