Skrevet av The Grim Reaper
Den gulnede veggen, veggen som engang var hvit som eggeskall. Står i grell kontrast til snøen som laver ned utenfor, den hvite og uskyldsrene snøen.
Et par øyne stirrer på den, veggen.
Rommet er sparsommelig møblert, institusjonen må spare penger.
Et bord, seng med skumgummimadrass, en stol.
I stolen sitter han, stirrer.
Stirrer på veggen, den gulnede veggen, strietapeten løsner i hjørnene, men han bryr seg ikke.
Stirrer, som han har gjort i årevis, som om blikket går gjennom veggen.
Som om veggen ikke eksisterer, han ser etter noe, han begjærer noe.
En begjær han kanskje aldri får tilfredsstilt.
Inntil videre så sitter han der, stirrer tålmodig.
Ondskapen, stirrer på veggen.
Vær den første til å kommentere